Fornuftens stadige, påtrengende påminnelser

Noen dødsfall er valgt ut, vi får vite om noen av dem, John Nash og kona Alicia omkom i ei drosje i New Jersey i går.

Rapportering av dødsfall gir en opplysning eller to som ser ut til å skulle hjelpe oss å forstå hvordan døden kommer til den som flyr småfly i uoversiktlig vær, til den som gir seg hen til rusen og mister kontrollen over kroppen. Vi får vite om døden kom brått eller fordi noen har vært syke lenge.

The Nashes were traveling in a Ford Crown Victoria taxi on the New Jersey Turnpike when their driver, Tarek Girgis, attempted to pass another car, according to New Jersey State Police Sgt. Gregory Williams. Mr. Girgis lost control of the taxi, slammed into the guardrail and then hit another car, said Sgt. Williams. The Nashes were ejected from the taxi, skriver Wall Street Journal.

De hadde ikke setebelte på. Hadde matematikeren John Nash for lenge siden tenkt på den statistiske muligheten for at noe slikt skulle kunne skje på de veiene han og Alicia pleide ferdes i bil og avgjort at han, for sin egen del i alle fall, ville ta sjansen fordi han ikke kunne fordra følelsen av å sitte fast inntil bilsetet. Følelsen av trygghet, syntes han heller det var en følelse av tvang. Var han villig til å overse at han uten setebelte med større sannsynlighet lot andre aktørers stendige handlingsvalg avgjøre hvordan det skulle gå med ham, hvis han ble slengt inn i autovernet og dernest inn i en annen bil.

Eller var det kona Alicia som stadig ville opponere også mot fornuftige regler og på den måten kjente en sterkere livsfølelse i noen øyeblikk? Kunne det være at hun lot seg forføre av forestillingen om uovervinnelig tøffhet, å røyke mens man henger i baren ei sein natt. Keith Richard, hadde hun øyeblikk der hun kjente seg slik hun skulle tro det var å være i Keiths skalle og kropp. Hadde hun bygd en flik av identiteten ved det å være fryktløs. Og Nash som ikke ville leve men heller dø sammen med kona hvis uhellet skulle være ute. Eller heller dø enn bli litt men hemmende skadet. Var matematikk en del av regnestykket som førte til at begge to valgte å ikke ta på seg setebelte denne dagen.

Eller pleide de aldri, var det blitt en automatikk i at ingen av dem tok belte på. Tenkte de ikke over sikkerhet i særlig grad, trakk de gjerne på skuldrene og mente andre var for opptatt av fare. Var fare en fjern tanke. Også matematikere og ektefellene deres kan ha mangelfult aktivert fantasi. Kunne de heller ikke forestille seg at the Nashes were ejected fra bilen.

Eller var det kanskje et generasjonsspørsmål som de, late i tanken, ikke hadde vurdert egentlig, slik min tante ser ut til å ha mistro til påstanden om at det lønner seg for livslengden å smøre seg med faktor hvis man vil være i sola.

Eller tvert i mot, var en av dem, eller begge, rasende, eller litt ergelig, over at beltene ikke fungerte i bilen og noe de ville ha klaget til drosjeselskapet over i ettertid eller også glemt etter noen dager og latt skli.

Var Alicia Nash rasende over noe annet, som hadde skjedd like før. Sint på John, og viste det ved, uten å nevne det, nekte å gjøre et av de vanligste sikkerhetstiltakene vi har mot døden, dermed: Se, hvor sint jeg er. Jeg bryr meg ikke engang om døden. Og John svarte med samme praktiske språk, satset på å bli forstått slik tanken suste forbi i skallen: Men se, hvis du ikke vil leve vil ikke jeg heller, hva sier du til det.

Eller var mangelen på setebelte slett ikke del av noe språk, var heller begges hverdagslige opptatthet av sikkerhet sløvet av piller eller rus eller var hjernen så opptatt av noe, en nyhet, gleden over å straks komme hjem, at sikkerhetsrutiner virket irrelevant en stund, en liten stund bare.

Kunne de være så utkjaset av den lange reisen at fornuftens stadige, påtrengende påminnelser var svekket. Også matematikere og ektefellene deres handler på måter som ikke virker formålstjenlig hvis man skulle rolig sitte ned og veie for og mot en slik handling en annen dag.