Bisettelser i nettaviser

Jeg syns nok norske nettaviser mellom seg burde klart å ha navn på de som bar Nupens båre ut av kirken i dag. Smakløst å nevne to av seks, velge de to journalisten eller fotografen i farta kjenner fjeset til og hoppe over de andre, som vi får tro er mennesker som er nærme den som er død. Jeg har lagt merke til akkurat dette en god del ganger nå, det er det samme hver gang.

Og i denne sammenhengen kaller vi det båre. Kiste kaller vi det før vi legger den døde ned i den. En båre er en kiste med et dødt menneske i. Kiste, for de mange som kan denne nyansen, blir kaldt og respektløst.

Store nettaviser, mange på jobb, men ingen som får til disse enkle tingene? Det fins andre typer nettsaker der slurv ikke kjennes så grellt.

I tiden mellom øyeblikket et menneske dør og det punktum som settes i en begravelse eller bisettelse har vi flere språklige grep for å beholde menneskeligheten til den som er død, vi trenger en overgangsfase. Derfor skiller vi mellom den fysiske boksen en kiste er og en båre. Vi bruker oftest ikke ordet «lik» når det er et navngitt menneske vi snakker om. Et lik er bare en kropp, en fysisk ting, mens begreper som «den døde» eller «den avdøde» tar vare på følelser for det mennesket som nettopp var her.