lørdag, oktober 18, 2014

Intervju med Lars Lerin

Jeg liker den svenske maleren Lars Lerin. Jeg liker bildene han lager og jeg liker måten han er åpen på når han snakker.

jag tycker inte om att vara
fri. Jag vill vara i ett sammanhang,
i en familj.

Hele intervjuet

onsdag, oktober 15, 2014

Fin hotellkjede

På vei hjem fra ferien i forrige uke fikk jeg et nytt favoritthotell. Jeg ble såpass begeistret at jeg vil dele det. Det er en kjede som heter CitizenM, og de har filialer i Paris, New York, Rotterdam, Amsterdam og Glaskow. Denne, som lå på flyplassen i Paris var bare 3 måneder gammel, kanskje derfor det var rimelig å bo der, et rom på samme hotell i New York er mye dyrere ser jeg.


Behagelig seng, med rullgardin som kunne betjenes fra Samsung-nettbrettet på nattbordet. Det var nesten helt stille på rommet, det må ha vært godt isolert, for hotellet ligger jo på flyplassen. Det gikk også an å blende vinduet helt svart fra brettet. Men leselampe hadde de ikke, det må sies. På skjermen over senga var det gratis filmer å få, eller man kunne svitsje Facebooken sin og resten av internettet opp på den.

Dusjen hadde veldig god brukerdesign. Hvor mange ganger har jeg ikke stått i fremmede dusjer og vært usikker på hvilken retning som er varmt og hvilken som har kaldt vann, og hvilken dings som må trykkes på for å få vannet opp og ut av dusjhodet. Broren min var dessuten begeistret over at det ikke var noen flater som lett ble skitne, under senger, steder i dusjen der vann blir liggende, etc. Denne interessen hos broren min kjente jeg ikke til fra før.


I resepsjonen var det felles-mac-er, med skriver, bøker, tv, god kaffe å få kjøpt, og kollåpent internett.




Det er nesten sånn at jeg kunne ta en overnatting ekstra bare for å kose meg på hotellet. I alle fall hvis jeg skulle skifte fly i Paris på vei hjem fra Cuba, for eksempel. Ved bordene i fellesområdet ved resepsjonen var det strømuttak, en enkel praktisk detalj som merkelig få steder har.




Og så doskiltet for kvinner, jeg ble i godt humør av det. Jeg hadde nok blitt i enda bedre humør av ikke-kjønnsdelte doer, det er så.

onsdag, oktober 08, 2014

Antony med konsertfilm fra 2006

Jeg hadde glemt hvordan Antony så ut i 2006. Han var nydelig. Og i videoklippet under husker jeg mimikken hans også, litt sjenert, oppriktig, fint fjes, fin mimikk.


Dokumentarfilmen TURNING handler om Antony, og ble spilt inn på turnéen i 2006, da spilte han i Konserthuset i Oslo. Filmen kom på kino for to år siden, for den som var heldig å bo i New York og rundt der. Vi andre kan glede oss til dvd-en kommer 10. november. I videosnutten ser du også Joey Gabriel som snakker om ønsket om å ikke bli dømt.

mandag, september 29, 2014

Ferie i Rotterdam


Jeg er på ferietur og bor i to netter på Hotel New York. Hotellet ligger på kaia i Rotterdam og pleide huse Den Belgiske Amerikalinje. Stilig hotel, vi har flottet oss med store utsiktsrom. De har beholdt mange av de gamle detaljene, som i trappa. Men restauranten hadde langsom og sjarmløs service, hvis du skulle prøve hotellet med det første.


Resepsjonen er ikke moderne. Det fins ikke nøkkelkort, men nøkkelhylle av den gamle typen. Og åpent nett uten passord. Glemte å ta bilde tidligere i dag, og nå er dagen over, nettopp avsluttet med konjakk og gulrot.


Nja. Det er selvsagt noe appellerende med disse husene, de er anderledes, det er forfriskende i seg selv. Må vegger være rette. Neida. Kan vinduer være skeive sånn at man ser mer nedover mot gata. Ja. Det er fint. Men hvorfor ikke enda mer vindu. Disse husene er bygget på 80-tallet, var det ikke før vi fikk så mye penger at vi har vinduer overalt. Tror det. Hvert hus skal forestille et tre, husklynga en skog. Men inni var det litt mørkt og frikete. Gidder ikke dra hit mer.


Men hit gidder jeg dra mer. Jeg har vært i havna til Rotterdam en gang før, en av verdens største, det er flere måter å regne på. De har en havne-båttur på 75 minutter, den tok vi i dag. Det er en av de største attraksjonene i Rotterdam, og det skjønner jeg. I juli og august har de en 6-timers tur som går hele havna de 40 kilometerne ut til den ytterste oljehavna i Nordsjøen. Den vil jeg ta.


Containere er alltid fint.


Kraner er alltid fint.


Alltid fint med store kraner.


Og tørrdokker, alt havneaktig er av det gode.


Mamma bøyer seg, bror ser på kamera.


Mathallen i Rotterdam åpner om et par dager. Den er svær, med leiligheter bygd rundt den, som vegger. Leilighetene har vindu både ut mot ute, og inn mot hallen. Den så voldsom ut. Svær. Stygg pynt på veggene, slik det så ut med nesa klemt mot glassruta.

lørdag, september 27, 2014

Før turen tenker jeg på

I morra skal jeg fly av gårde for en ukes biltur til containerhavna i Rotterdam, langs ytre kystvei til Zee-Brügge i Belgia der jeg skal spise ei kake, som jeg gjorde det på en av mine aller første utenlandsturer, husker den fortsatt, hadde ikke sett noe liknende. Til Brügge, til Boulougne - den bittelille, men viktigste franske byen for å ta inn Nordsjø-fisk, vi skal se D-dags-strand, Bayeux-teppet og Mont St. Michel.

Vi har bestilt hoteller og plass på restauranter. Jeg gjetter at det ikke blir mye skriving her i det tette programmet, men på Instagram blir det nok endel. Hvis du ikke har prøvd det redskapet anbefaler jeg det, veldig lavterskel, veldig lett å bruke. Tar kort tid, blir et øyeblikksbilde.

I dag har jeg en av de deilige, tomme dagene. Den er satt av til å sulle rundt og pakke veska i ro og mak, men også ordne alle de små tingene som har ligget i kø en stund, e-poster som er utsatt, den lista oppe i hjørnet som skal males, klatrehortensiaen som skal beskjæres. Hver gang jeg skal ut av landet tenker jeg på den overgangen utenlandsreisen er, og hvordan behovet for å gjøre ferdig oppgaver dermed aktivieres, slik julefeiringen gjorde det for meg tidligere. Det var ikke mulig å feire jul uten å ha gjort ferdig det arbeidet som lå og ventet på å bli gjort.

Det er fordeler og ulemper med disse overgangsarbeidstoppene, og jeg tror jeg gir meg hen til dem omtrent annenhver gang, ellers observere trangen og bestemme at den skal overprøves.

tirsdag, september 23, 2014

Hva er dette for noe sludder?

Jeg forsøker å unngå ting jeg vet jeg blir irritert av. Og den videoen man kaller kreftvideoen, jeg har senket øyelokkene halvveis ned og snudd meg en annen vei når den har gått på skjermer i nærheten av meg. Men så sneik den seg forbi filteret i går kveld fordi Tine Valand skrev om den. Og bra er det, alltid godt at noen orker peke mot det som bør pekes på. For nei, det er ikke sånn at det som er gjort med gode intensjoner nødvendigvis fungerer godt.

Jeg krever mer av folk

Jeg krever av folk, og meg selv, at vi i det minste skal forsøke å ikke snakke på refleks. Når det gjelder alvorlig emner, som kreft, som død, så venter jeg av folk at de ikke lirer av seg frasen R.I.P eller You go girl, du er sterk så detta klarer du. Tenk deg om i 30 sekunder og prøv å si det du har lyst til å faktisk uttrykke. Det er ikke så vanskelig: Det var trist å høre. Jeg håper det går bra med deg. Helt vanlige ord, men der man kan få øye på et menneske som har orket mene noe. Etter å ha vært delvis raus overfor folks begrensede evne til å uttrykke seg, eller kanskje heller slurvete og giddalause forsøk på å vise omsorg, er det slutt.

Hvis du ikke orker tenke et halvt minutt med de ordene du har til rådighet, så hold kjeft. Det er mitt råd. Det kan føles støtende når folk danser over mitt dødsens alvor, jeg forteller deg dette selv om det ikke er populært å snakke om at man er støtt eller krenket for tiden. Det er ventet av oss alle at vi skal få til å bære alt med letthetens sjarm.

Så det er bra at Tine Valand krever mer av en hel organisasjon som arbeider for å få fysisk aktivitet inn i kreftbehandlingen. Man får tro at en slik gjeng forsøker å ta arbeidet sitt alvorlig. Tine Valand skriver:

Hva er det videoen av sexy, aerobic-dansende kreftpasienter skal fremme? For noen av oss er det ikke livsglede videoen oser av, men angst for å ikke være deilig nok. De fleste kvinner hadde fått et mye morsommere liv om vi slapp å bli begrenset til utseendet vårt.

På samme måte er det godt at Runi Børresen har klaget videoen inn for Forbrukerombådet, og tilsvarende håpløst av daglig leder Helle Aanesen i organisasjonen Aktiv mot kreft å si,

- Runi Børresen vil ikke se at dette handler om noe helt annet enn å framstille kvinner negativt. Den opprinnelige sangen hadde en video med veldig sexy dansing og glatte kvinner. Vi har heller deseksualisert videoen.

Se selv, du.

Poenget er neppe om noen fremstiller kvinner positivt eller negativt, men at kreftpasienter jukker rundt i gymsalen som oppvarmingen til en pornofilm. Hvorfor beveger de hoftepartiet på den måten? For å vise oss alle hva selvtillit kan gjøre. For å vise oss hva fysisk aktivitet kan gjøre for body and mind (sic, som man sier). Dette beviser, skriver de på videoen på engelsk, at kreft ikke trenger ta livet av selvtilliten. For en herlig bruk av ord, det er mulig du dør, men la det skje med selvtilliten inntakt og gjerne peppet opp.

Kamera fokuserer på skritt, skritt som jukker, øyelokk som lukkes, åpen munn, trutmunn, tunga ut av munnen på en deilig måte, kvinner som stryker seg langs håret slik jeg har lest man gjør for å vise seksuell interesse. Å herregud, et lite arr kommer til syne ved trusekanten. Vi forstår, disse menneskene er opererte, men likevel sexy. For en lettelse!

Sex er viktig. Men det er mange andre deler av livet som er like viktige, antakelig også viktigere. Nærhet til mennesker man bryr seg om. Sex kan være en del av det. Vær grei å ikke banaliser livet. Vær grei å ikke banaliser sex. Å simpelthen være i livet, å kunne bevege seg rundt og oppfatte verden, det er viktig. Det er fortsatt mange tanker å gjøre seg kjent med, fortsatt arbeid å gjøre, fortsatt mennesker å komme nærmere. Fint å få være i live for å få til det.

mandag, september 22, 2014

Intervju med et menneske

"Det ligger trådsneller på alle de forskjellige bordene som er plassert rundt om. Trådsneller som han bruker til å brodere, blyanter og fyllepenner som han tegner og noterer med, og epler han lager marmelade av."

Jens M. Johansson har skrevet et fint intervju i Dagens Næringsliv med et menneske, en mann, det er Peter Handke. Og selvsagt er det særlig interessant at det er akkurat Peter Handke. Men likevel, mens jeg leser tenker jeg som jeg nesten alltid gjør når jeg leser et godt intervju eller en biografi jeg liker: Dette ville vært interessant uansett hvem det var, for det er ordene som står der som kommer inn i meg på en grundigere måte enn mange av de andre ordene jeg leser hver dag, det er den filmen de får meg til å se for meg, får meg til å tro på, ikke så mye den mulige faktiske virkeligheten de peker på. Det er tankene til mennesket slik det blir presentert for meg som fungerer, jeg bryr meg oftest ikke om de er så sanne.

Man kunne intervjue hvem som helst, skrive biografi om hvert menneske.