Work in progress

Ok, jeg sitter her ved bordet mitt (akkurat nå 13.36 og et par timer fremover) og prøver å nærme meg dette google-wave-redskapet. Hvis du er på wave, klikk deg gjerne inn og bli med der, hvis ikke si gjerne noe her.

Jeg er altså interessert i både wave-snakk og snakk om det andre temaet for dagen, ser den Tom-Waits-60-årsdagkonserten på Rockefeller noe fin ut?

Bekreftede artister: Blow, Ingrid Olava, Noora Noor, Thom Hell, Wholy Martin, Johnny Hide, Bad Liver & Hans Brustna Hjärtan, Einmal Kommt Die Liebe, Rebekka Karijord, Christer Knutsen, Jarle Bernhoft, Haddy N'Jie, Mathias Eick, El Cuero, Micke From Sweden, Guro Von Germeten.

Det stilige hadde jo vært om jeg kunne lagt inn waven min slik at den synes her på samme måte som jeg gjør med Cover it Live, men jeg tror ikke det går.

Lenke til waven om Tom Waits

Det ene jeg lurer på er om dere ser alle wave-kommunikasjonene mine i den lenken, eller bare den ene om Tom Waits?

13.43: Klar for å kommunisere men ingen å kommunisere med ser ut til å være stundens lodd ser jeg.

14.47 Nå har vi testa litt der inne, tre stykker. Det kan jo komme fler til senere, vi la til nye alle tre, men det blir nok uinteressant vil jeg tro hvis de kommer inn og samtalen ikke er i gang?

Lurer fortsatt på hvordan dette ser ut for deg som klikker deg inn på lenken over, se du EN samtale som handler om Tom waits og Google Wave eller også mine gamle?

Twitter-trigger, happy?

Det er fortsatt en blanding av eliteserien og allidrett på Twitter,
men den domineres av the chattering classes. Marie Simonsen er på Twitter, men 7. divisjon i Dagbladets kommentarfelt på nett overlater hun til seg selv. Hun spiller ikke der, hun står langt bak på tribunen og ser på med kikkert, synd for det kunne hevet diskusjonene på banen noen divisjoner. Hvorfor her og ikke der,
skal nærhet til leserne bare fornemmes gjennom bylinebildet i endring? Best å holde seg til the twittering chatters.
På Twitter kontrer hun fortsatt en og annen upresis ball fra folk hun ikke kjenner fra før.

Bjørgulf Braanen og Andreas Wiese har skrevet om faren for konsesusbygging på Twitter. Det er ikke på Twitter rask konsensus oppstår, kanskje heller et sted mellom pannebrasken og skrivebordet, midt i auraen der.

I min twitterliste blir raset av samstemte meninger raskt etterfulgt av en som går ut av flokken og sier "Jeg tror ikke det".
Det samme skjer når jeg snakker med folk på cafe. Og skulle det skje at den twitrende journalisten blir tilført kunnskap, så la det skje. Jeg tror bare den leseren som er svært godt opplyst om en sak blir klokere av polarisert debatt, vi andre står i midten av utropene og ser oss til venstre, til høyre og til venstre igjen. Så skulle det snike seg inn en nyanse i kommentaren er det til velsignelse.

Samstemmigheten består heller i det vi ikke evner å bringe til bords til debatt. Er det bra for 2-åringen å være 7 timer hver dag i barnehagen? Hva rommer de utrolig billige First Price-produktene, ikke smaksmessig, ikke prismessig, men hva er de andre konsekvensene av prisen?

Selv Journalistens redaktør Helge Øgrim sammenlikner bare Twitter med et kafébord når han setter opp ikke-regler for hvordan de ansatte skal te seg på Twitter, 140-tegns-utsagn skal behandles på samme måte som skulle de være skrålet på utekafé i Brugata.
En slik holdning er deilig å leve under.
Men er det så enkelt egentlig?

Twitter kan gjerne sammenliknes med et kafébord der du selv velger hvem du sitter til bords med. Men metaforen holder ikke, du er ikke klar over hvem som sitter ved bordet. Folk kan komme til bords flere måneder etter du selv forlot det og kan nyansere det du sa.
Twitter er vel mer en bitteliten nettavis med fryktelig få som abbonnerer på rss-strømmen din.

NRKFawad skriver: "Vi skal snakke mye om skattelistene i Morgennytt idag, sukk. Apenes kommer for å klage - can't wait."

NRKs Fawad Ashraf har fullt navn i sin twitterkonto.
I twitterbiografien presenterer han seg selv som "journalist and television news presenter at the Norwegian Broadcast Company (NRK)." Jeg vet før intervjuet begynner (som han skal gjøre?)
at han er negativt innstilt til å snakke mye om skattelistene og at han syns det Apenes gjør er å klage.

Om Apenes ikke er på Twitter er i alle fall informasjonsdirektøren Ove Skåra det. Dessuten, kanskje Apenes er en frokostbord-googler, kanskje han googler seg gjennom dagens møtelister. Tenkte NRKFawad på at Apenes satt til frokostbords sammen med ham, tenkte han på at jeg satt der og slo på Morgennytt med disse tankene i bakhodet? Kanskje er ikke det så galt, journalister har selvsagt holdninger. Som seer er jeg lykkelig over å få kjennskap til dem på forhånd. Men i noen genre er objektivitet noe å strekke seg etter.

Mens Preben Aavitsland har to twitterkontoer, @prebenspandemi der han twitrer som direktør i Folkehelseinstituttet og @prebens der han twitrer som resten av seg, kommer TV2Tobba inn i det virtuelle middagsselskapet og presenterer seg:
Hei, jeg heter Torbjørn Brandeggen og jeg jobber i TV 2.

Han fremhever jobbstedet uavhengig om han 140-tegn-snakker på fagfest eller tøyser med @tomegeland. TV2Tobba skriver som TV2-ansatt. Han kunne brukt psevdonymet @Tobba og signalisert at han helst ville frakobles resten av sitt offentlige jeg, eller han kunne hatt fullt navn Torbjørn Brandeggen og i større grad signalisert at han er et menneske som ja, også har et arbeide.

Twitter lager en merkelig nærhet foreløpig, merkelig fordi offentligheten er såpass liten, viktig å ikke glemme at det er en offentlighet. Jeg blir rørt enn så lenge av at Rossavik sier
God natt alle og jeg tenker godnatt til deg også Rossavik
før jeg tar med meg Knausgård til sengs.

(Siste spaltetekst i Journalisten)
Jeg skrev en Twitter for begynnere for et lite år siden

Håvard Rem: Bjarte Baasland

Jeg finner ikke noen anmeldelse av Håvard Rems bok om Bjarte Baasland på nett. Dumt, for etter å ha skummet den var jeg motivert til å lese et par slakter. Boka består av mye uredigert samtale,
få gode oppfølgingsspørsmål, få nærgående spørsmål, lite refleksjon. Det blir mest, fortell mer, Bjarte, fortell mer, hva skjedde så?

Og et merkelig linjeoppsett fra forlagets side. Forfatteren stiller ikke Baasland opplagt kritiske spørsmål, men slår fast at det er avhengighet og tilgjengelighet som er årsak til problemene han har skapt. Dermed slipper de unna moralske spørsmål, det ville vært interessant å se hvordan Baasland tenker om slike.

Det ser ut til at Baasland tidlig har hatt store tanker om små prosjekter og at hverken foreldre eller han selv trakk konsekvenser av tidlig gjeld: "Bortsett fra litt studielån hadde jeg jo levd uten fast inntekt i bortimot seks år. Da skal det ikke mye til å få noen hundretusen i gjeld." En gjeld faren betalte, men likevel spanderte han ferie på sønnen som tok i mot: "Jeg sa til mine foreldre at jeg godt kunne avlyse den turen siden det var blitt som det var blitt.
Men det hadde de ikke lyst til. Derfor spanderte de den turen også. Det ble en måneds bilferie i California."

Det interessante er å se den totalt egosentriske handlemåten, der i alle fall ikke Rem får frem at det fins en forståelse for at ens handlinger har konsekvenser for andre, helt ned til dagen han er på vei hjem til Norge for å ordne opp: For første gang i mitt liv rappa jeg en brus fra en kiosk. Det var første gang jeg tok noe fra en butikk. Jeg var såpass tørst at jeg måtte ha noe å drikke."

Privat, klage

Jeg skjønner at kroppen har trøbbel med å justere seg etter at døgnrytmen er forskjøvet med 6 timer. Men jeg skjønner ikke hvorfor den ikke vil sove et høvelig antall timer i løpet av et døgn. Søvn pr døgn 0, så 3, så 5. Den har aldri oppført seg sånn før.

Jesu blod no less

The blood of Jesus against Obama.
Obama born out of the womb of a 16 yr old white girl.
"We love America"

Denne teksten står på en liten kirke ved siden av Mickey´s Funeral Service i Harlem. Så kom en svart mann forbi,
så lo vi litt sammen med ham.

ved siden av Mickeys funeral home from fr.martinsen on Vimeo.

Marie`s Crisis

Jeg vil anbefale en pub i Chelsea, New York for den lille gruppen mennesker som blir glad av å gå ned i en gammel kjeller med brune takbjelker og kunstig høstløv til pynt i anledning halloween og synge musikalsanger sammen med fremmede eller som liker å se andre gjøre det.


Bla deg frem i New York Times`fantastiske serie One in 8 Million, såkommer du til The Singin`Actress og da er du på Marie`s Crisis.

Marie`s Crisis er ikke et sted det går an å snakke med vennene sine. Man sitter eller står ved pianoet, og drekker kanskje, og gir seg hen til allsang.

Jeg ser på

Jeg ser på allslags folk, massevis av homser, gamle og unge, særlig en gjorde inntrykk på meg en superløfta og tanna grekerhomo, kanskje 70, minnet meg om en filmstjerne men jeg husker ikke hvem. Sammen med en blek mann i allværsjakke som står i nærheten bryter han ut i Oklahoma!

Det er vakkert, det må være et FN-prosjekt. Man kan se at det er mange som er faste gjester her, de hilser på hverandre. Jeg tror en god del må være sangere av noe slag, de som ikke kom helt inn og opp på scenen? De som kom inn men har fri? Og kvinner på min egen alder i blå mohairjumpere.

De synger Annie og My Fair Lady, Let the Sunshine in, og de smiler.
Climb every Mountain og den om my favorite things, Do Re Mi og Edelweiss, dancing cheek to cheek og Big Spender, Anything Goes,
a kick for champagne, Supercalifragilisticexpialidocious fra Mary Poppins.

In 50 years or so it`s gonna change you know..
- You can like the life your living, or..!

Det er så fint å sitte å se på ansiktene til folk når de synger Tits and Ass, alle glemmer seg, hvordan de ser ut de bare synger i vei og legger trøkk på det, de er utadvendte og inadvendte samtidig. Eller når hele puben er med på All That Jazz eller Over the Rainbow.

Og en litt pateisk solosanger som krenger stemmen sin
og serverer mens han synger, men skitt.
There was a time
I don't know when
I didn't have much time for men
but this is now and that was then, I'm learning

So lets bring..on the men
and let the fun begin
a little touch of sin
why wait another minute
...So many men, so little time

En idé

Alle steder med trafikklys kunne hatt skilt i hvert hjørne av krysset som anga om man var i den nordøstlige delen av krysset, eller den sørvestlige.

Engelsk standard NE, NW, SE, SW, lett

Det er ikke lett når man kommer opp av en T-banestasjon og det ikke er bakker eller kirketårn å orientere seg etter.
Dette er første gangen jeg har savnet det gamle skolekompasset mitt. Jeg diskuterte dette med en kvinne som spurte med om veien i Prince Street, vi var enige om at det er en super idé.

Sex, død og Disney

I guess you got caught in the rain huh?
hvilken film var nå det igjen igjen.

Dagen var forsåvidt full allerede da jeg og alle ble stående i en busslomme for det var anleggsarbeide på T-banestoppet det hadde damen med rullator hørt på nyhetene, det var fuktig, varmt og mørkt og det pøste og buss etter buss kjørte forbi fordi de allerede var fulle av folk, men med en grappa i magen og god tid blir et busstopp et eget øyeblikk.

Jeg sto der med tøysete Minnie Mus´er og sexye Florence Nightingaler for det er Halloween i kveld, en mann som kom fra Latin-Amerika (han sa ikke hvilket) som har bodd 50 år her og er fornøyd med det, en 4-åring med anleggshjelm og mor, Pocahontas,
the Raisin Girl, Rosie the Riveter og ei mexicansk jente med store pupper som likevel så ut som en sailor i Turboneger.

Da første buss endelig stanset og folk prøvde å dytte seg på gjorde Pochahontas en dum manøvre med paraplyen sin, hun slo den sammen mens hun dyttet og paraplyen vrengte seg på Pocahontas i varmen og fuktigheten og tettheten og den ville ikke slå seg sammen og Pocahontas kom ikke ordentlig inn i bussen.

What are you doing with that umbrella?! skrek Pocahontas da Johnny, som var kjæresten hennes, tok grep og slengte ut paraplyen og dyttet henne inn. Men Pocahontas lot seg ikke stanse, hun brøytet seg ut og hentet den vrengte paraplyen fra asfalten og dyttet og svor og vi andre tenkte: Dette går jo ikke bra.

Dont´t you use that language when you grow up, sa en mørkstemma negermann til 4-åringen med anleggshjelm og mor.
Let go of the umbrella, sa mannen fra Latin-Amerika,
med vennlig stemme. Det var ment som et forslag.

Så fikk Johnny nok og veivet seg ut og marsjerte nedover gata uten å se seg tilbake etter Pocahontas og bussen. Og Pocahontas etter.

She´s gonna chase that Johnny,
sa negermannen med den mørke stemmen.
En liten dressfyr med kunstig skuddhull og blod på skjorta sto utenfor bussen og kikket inn: Can I come in?