Privat, klage

Jeg skjønner at kroppen har trøbbel med å justere seg etter at døgnrytmen er forskjøvet med 6 timer. Men jeg skjønner ikke hvorfor den ikke vil sove et høvelig antall timer i løpet av et døgn. Søvn pr døgn 0, så 3, så 5. Den har aldri oppført seg sånn før.

Jesu blod no less

The blood of Jesus against Obama.
Obama born out of the womb of a 16 yr old white girl.
"We love America"

Denne teksten står på en liten kirke ved siden av Mickey´s Funeral Service i Harlem. Så kom en svart mann forbi,
så lo vi litt sammen med ham.

ved siden av Mickeys funeral home from fr.martinsen on Vimeo.

Marie`s Crisis

Jeg vil anbefale en pub i Chelsea, New York for den lille gruppen mennesker som blir glad av å gå ned i en gammel kjeller med brune takbjelker og kunstig høstløv til pynt i anledning halloween og synge musikalsanger sammen med fremmede eller som liker å se andre gjøre det.


Bla deg frem i New York Times`fantastiske serie One in 8 Million, såkommer du til The Singin`Actress og da er du på Marie`s Crisis.

Marie`s Crisis er ikke et sted det går an å snakke med vennene sine. Man sitter eller står ved pianoet, og drekker kanskje, og gir seg hen til allsang.

Jeg ser på

Jeg ser på allslags folk, massevis av homser, gamle og unge, særlig en gjorde inntrykk på meg en superløfta og tanna grekerhomo, kanskje 70, minnet meg om en filmstjerne men jeg husker ikke hvem. Sammen med en blek mann i allværsjakke som står i nærheten bryter han ut i Oklahoma!

Det er vakkert, det må være et FN-prosjekt. Man kan se at det er mange som er faste gjester her, de hilser på hverandre. Jeg tror en god del må være sangere av noe slag, de som ikke kom helt inn og opp på scenen? De som kom inn men har fri? Og kvinner på min egen alder i blå mohairjumpere.

De synger Annie og My Fair Lady, Let the Sunshine in, og de smiler.
Climb every Mountain og den om my favorite things, Do Re Mi og Edelweiss, dancing cheek to cheek og Big Spender, Anything Goes,
a kick for champagne, Supercalifragilisticexpialidocious fra Mary Poppins.

In 50 years or so it`s gonna change you know..
- You can like the life your living, or..!

Det er så fint å sitte å se på ansiktene til folk når de synger Tits and Ass, alle glemmer seg, hvordan de ser ut de bare synger i vei og legger trøkk på det, de er utadvendte og inadvendte samtidig. Eller når hele puben er med på All That Jazz eller Over the Rainbow.

Og en litt pateisk solosanger som krenger stemmen sin
og serverer mens han synger, men skitt.
There was a time
I don't know when
I didn't have much time for men
but this is now and that was then, I'm learning

So lets bring..on the men
and let the fun begin
a little touch of sin
why wait another minute
...So many men, so little time

En idé

Alle steder med trafikklys kunne hatt skilt i hvert hjørne av krysset som anga om man var i den nordøstlige delen av krysset, eller den sørvestlige.

Engelsk standard NE, NW, SE, SW, lett

Det er ikke lett når man kommer opp av en T-banestasjon og det ikke er bakker eller kirketårn å orientere seg etter.
Dette er første gangen jeg har savnet det gamle skolekompasset mitt. Jeg diskuterte dette med en kvinne som spurte med om veien i Prince Street, vi var enige om at det er en super idé.

Sex, død og Disney

I guess you got caught in the rain huh?
hvilken film var nå det igjen igjen.

Dagen var forsåvidt full allerede da jeg og alle ble stående i en busslomme for det var anleggsarbeide på T-banestoppet det hadde damen med rullator hørt på nyhetene, det var fuktig, varmt og mørkt og det pøste og buss etter buss kjørte forbi fordi de allerede var fulle av folk, men med en grappa i magen og god tid blir et busstopp et eget øyeblikk.

Jeg sto der med tøysete Minnie Mus´er og sexye Florence Nightingaler for det er Halloween i kveld, en mann som kom fra Latin-Amerika (han sa ikke hvilket) som har bodd 50 år her og er fornøyd med det, en 4-åring med anleggshjelm og mor, Pocahontas,
the Raisin Girl, Rosie the Riveter og ei mexicansk jente med store pupper som likevel så ut som en sailor i Turboneger.

Da første buss endelig stanset og folk prøvde å dytte seg på gjorde Pochahontas en dum manøvre med paraplyen sin, hun slo den sammen mens hun dyttet og paraplyen vrengte seg på Pocahontas i varmen og fuktigheten og tettheten og den ville ikke slå seg sammen og Pocahontas kom ikke ordentlig inn i bussen.

What are you doing with that umbrella?! skrek Pocahontas da Johnny, som var kjæresten hennes, tok grep og slengte ut paraplyen og dyttet henne inn. Men Pocahontas lot seg ikke stanse, hun brøytet seg ut og hentet den vrengte paraplyen fra asfalten og dyttet og svor og vi andre tenkte: Dette går jo ikke bra.

Dont´t you use that language when you grow up, sa en mørkstemma negermann til 4-åringen med anleggshjelm og mor.
Let go of the umbrella, sa mannen fra Latin-Amerika,
med vennlig stemme. Det var ment som et forslag.

Så fikk Johnny nok og veivet seg ut og marsjerte nedover gata uten å se seg tilbake etter Pocahontas og bussen. Og Pocahontas etter.

She´s gonna chase that Johnny,
sa negermannen med den mørke stemmen.
En liten dressfyr med kunstig skuddhull og blod på skjorta sto utenfor bussen og kikket inn: Can I come in?

Alene på restaurant

Jeg vaste rundt Union Square mens jeg ventet, jeg ville finne en kjøttbit så lenge. Pete`s Tavern høres lovende ut tenkte jeg, høres klassisk ut, og da jeg kom inn så jeg at jeg var innom der forrige New York-tur også. Det var da vi skulle reise hjem og den oppskjærte restekjøttbiten fra middagen var nistemat hele veien: JFK/Reykjavik/OSL.

Det kan være fint å være alene på restaurant. Når folk støyer og skravler rundt deg er det ikke slitsomt å lage en samtale med den du er der med, du kan bare lene deg tilbake å gjette på folk.

TV´en sto på lydløst i hjørnet med nyheter på og jeg fant opp dette: Man skulle kunne bedt kelneren om den trådløse lydmottakeren til å stikke i det ene øret. Særlig for den som er alene.
Eller to nyhetshungrige kunne sittet og hørt på og smilt til hverandre. Eller det kunne vært lyd i ledning ut fra veggen liggende fast på bordet. Vil du ha bord med lydtilgang eller er ikke det så farlig?

Kelneren som ser streng ut,
litt kinesisk ut og er ca 60 og har malt på ekstra sterke øyenbryn, snakker til de brautete blåskjortemennene ved sidebordet:

Jeg er ikke russisk.

Hun snakker strengt hele tiden egentlig, jeg liker henne likevel.
Jeg ser at hun liker meg selv om hun aldri smiler.

Hun gir meg kjøttbiten og hjemmelaget potetmos med hvitløk og rødvin, etterpå det dyre glasset, etterpå en konjakk og espresso.

Jeg tenker på rus.

Hvordan virker den? Først åpner den opp sansene tror jeg, som det å gå kan, som det å være et nytt sted kan, som mer kan. Så snevrer den inn, tankegangen blir dårligere, bevisstheten blir fokusert om færre ting, spisset inn mot et område samtidig som iherdigheten blir større. Det kan brukes til å gå på konsert, til å lukke alt annet som ikke er musikk ute. Eller til å gjøre husarbeide, det trenger man ikke mye tankegang til som regel bare litt iherdighet. Hvorfor skriver ikke flere folk om rus, når det er så viktig for oss?

Da jeg skulle gå kom den ikke-russiske kelneren bort og spurte hvor jeg kom fra, om det er kaldt der, om å reise alene. Er du redd?
sa hun. Nei. (mens jeg lagde et bittelitt-tegn med fingrene).

Bli gjerne med,

klikk deg inn.
Hvis jeg faller ut av nettet litt må jeg restarte og slikt tøys, men dere kan uansett holde på. Det er mulig det tar lengre tid enn vanlig å gi dere direktetilgang til CiL-en, ha tålmodighet, jeg er på ferie med svak nettilgang.
(tatt vekk lenka, den er så svær)

Sally Mann og døden

Jeg har sett Sally Manns utstilling Proud Flesh på Gagosian.
Hun fortsetter på døden, er det ikke det hun gjør?
I What Remains driver hun med fremmedes død, folk som dør tilfeldig på nabojordet, med farens død, med alles død. Nå fotograferer hun forgjengeligheten til den mannen hun elsker.



Gagosian har de tre øverste etasjene i samme bygg som Vera Wang har kontor, ganske ved siden av Metropolitan Museum, bør ikke forveksles med lille Gagosian på gateplan like ved slik jeg gjorde første dag. Man tar heisen opp alene. Det er bare en som sitter i resepsjonen og så er det hvite rom med fotografiene i,
ingen andre folk da jeg var der, ingen benk. Jeg går og ser og tenker. Og går en runde til.

Så er man jo ferdig, er man ikke?

Jeg skulle ønsket meg at det var sofaer, en kjøkkenbenk med kaffekoker, et do, så kunne man sittet og slappet av litt og sett mer i fred og ro, det blir strengt når man må stå rett opp og ned og se på: Føl nå. Føl ferdig også.



Det står ikke noe sted i utstillingen at mannen har en dødelig muskelsykdom, at han gradvis mister muskelmasse til han dør av det. Hvorfor ikke det? Blir det for konkret, blir det for biografisk knyttet, blir det plumt? Det at jeg vet det gjør utstillingen enklere å forstå og Sally Mann snakket om det i en dokumentarfilm.

At den vi elsker skal bli borte for oss er i ulik grad tydelig i bevisstheten vår. Som Vanessa Redgrave sa i forgårs, du tror at det ikke kommer til å skje med deg, men det gjør det.
Pikken hans er med på nesten alle fotografiene.

Her latest photographic study of her husband Larry Mann, taken over six years, has resulted in a series of candid nude studies of a mature male body that neither objectifies nor celebrates the focus of its gaze. Rather it suggests a profoundly trusting relationship between woman and man, artist and model that has produced a full range of impressions – erotic, brutally frank, disarmingly tender, and more.

Skriver galleriet Gagosian, og fortsetter med det omvendte kjønnsperspektivet, at det er en fotograf som er kvinne som tar disse fotografiene av en mann.

Det er det samme galleriet som fikk henne til å gråte i dokumentarfilmen da hun fikk avslag på å vise den nest siste utstillingen sin der, What Remains.

Men The New Yorker skriver at han har en muskelsykdom


Jeg har skrevet flere poster om Sally Mann.