fredag, november 21, 2014

Laurie Andersons nye band

I kveld gikk jeg et kvartal bort, og et kvartal ned, til et lite sted i New York som jeg ikke hadde hørt om før, og så hørte jeg Laurie Andersons nye band. Jeg visste ikke at det var det som skulle skje, de spilte sammen offentlig for aller første gang.

Jeg kjøpte billett på nettet før jeg dro hjemmefra i oktober, trodde jeg skulle se Laurie Anderson gjestespille med noen musikere.

Det er rart med den nærheten som kan oppstå når man (jeg) rusler nedover Manhattan-kartet bare tre minutter i inneklærne, som når jeg rusler over Olaf Ryes plass hjemme i Oslo opp til Parkteatret. Jeg skulle til et sted omtrent som Parkteatret, omtrent som John Dee, samme lille scene, flatt gulv, 25 bord - det var ikke folk som satt ved alle bordene. Jeg satt i baren, det var ingen som skygget mellom meg og scenen, det var plass til flere i barrekka.

Etter at Laurie Anderson, og en fiolinist som virkelig dro på innimellom, og en trommeslager, hadde spilt en stund begynte Laurie Anderson å snakke gjennom mikrofonfilteret hun ofte kaller the Voice of Authority. Hun presenterte bandet sitt: Kid Millions på trommer og Tony Diodore på fiolin. Hun spurte om vi var klar over hvor vanskelig det er å finne et band-navn? Vi var vel ikke det. De hadde valgt å kalle seg The Symptoms.

Bandet minnet meg om svenske Fläskkvartetten, støyete, drivende, energisk. Det er kvaliteter jeg har savnet ved Laurie Andersons musikk de aller siste årene, jeg syns soundet har vært vel svevende og yoga-aktig.


Her ser dere henne for en drøy time siden.

onsdag, november 19, 2014

Jim Jarmusch i går

Jim Jarmusch var sjarmerende, jeg regnet med jeg ville synes det. Han sa at han ikke var så fryktelig god til sånne snakketing, at han var bedre på spørsmål, men han fortalte jo fint. Fint og hyggelig om William Burroughs som han respekterte fordi han ville undersøke alle ting, utforske språket, klippe i tekstbiter, skjære i kjøtt på film, prøve ut også dop.

Jeg er enig. Man får ikke gi seg med undersøkelsene sine, selv om man nok bør ligge lavt med dopet. Burroughs ble heroinist, og forsøkte å slutte med det. Han skjøt og drepte kona si i fylla.

Jim Jarmusch fortalte en historie, som vi ser deler av i filmen, en fyllefest, en lang natt der Jarmusch kommer på at nå er det sannelig på tide å trekke seg ut herfra å gå hjem da Burroughs viser frem orgonskapet sitt og samtidig begynner å skyte litt. Han går hjemover, fornøyd over å komme fra det i god behold, oppdager at det er blitt dag, huset i Bowery 222 har ikke vinduer, festen hadde vart lenge.

Orgonskapet som Burroughs hadde er en egen historie, det var Reich, Freud-eleven, som mente skapet han bygde skulle akkumulere seksuell energi. Det fins et slikt i Norge også.


Jeg skrev om selve filmen her om dagen, jeg kom til å se den to ganger.

Jeg må huske at Aaron Brookner kommer med film om Howard Brookner nå, Uncle Howard heter den, og handler altså om onkelen som lagde filmen om Burroughs, og det er nevø Aaron som har fått onkelens film digitalisert.

Og så har jeg lyst å huske at Howard Brookner lagde film om Robert Wilson, den fikk jeg lyst til å se.


Jim Jarmusch sa at Anthology Film Archives, der vi var, i 32 Second Avenue er en av favorittplassene hans i New York. Jeg gjetter han tenkte hovedsaklig tenkte på innholdet, det er et cinematek. Men kanskje han også tenkte på bygningen. Den var gammel, mye betong, tunge jerndører. Jeg er dårlig på epoker, men det var kanskje 20-talls innvendig? Uoppusset, med den sjarmen det kan gi. Jeg burde tatt bilder innvendig. Jeg må huske å alltid ta bilder av det jeg syns er fint.

Å se det på ordentlig

I går da jeg skulle gå og høre Jim Jarmusch innlede før filmen om William Burroughs begynte jeg å tenke på om det er noe infantilt ved det å så gjerne skulle se folk "på ordentlig". Er det stjernestatus som skal smitte over, er det nærhet til en jeg beundrer, som om vi nærmest ble venner av å være i samme rom? Kanskje det, kanskje fins det noen elementer av det.

Men ettersom jeg har tenkt mer på det i dag tror jeg mest det er menneskets trang til å bruke sansene, å oppfatte virkeligheten gjennom flere sanser. Vi liker å kjenne på ting vi vurderer å kjøpe. Vi vil se den trappen i Roma tredimensjonalt, ikke bare på bilde - samtidig som vi lukter byen og hører lydene rundt. Alt blir mer virkelig på den måten (og derfor burde alle museer også ha vaskbare objekter slik at vi ikke hele museums-turen må fratas opplevelsen som fingrene vil ha).

Vi trenger å ligge inntil den vi elsker, vi biter i kinnet til babyen vår.

tirsdag, november 18, 2014

JR er i New York jo!

JR er en fransk fotograf som bruker gata, utvendige vegger, ruiner også som steder der han limer opp bildene sine. Jeg skrev om han i 2011, en grei oversiktsbloggpost som raskt viser hva slags prosjekt vi snakker om.


Jeg ble så fornøyd da belgiske Valerie på engelsk-kurset mitt fortalte at JR har en fotoutstilling på Ellis Island nå. Han har projisert gamle fotografier av folk som kom til flyktningemottaket på den lille øya i havna i New York opp i den delen av bygningene der ute som fortsatt ikke er pusset opp og gjort tilgjengelige for besøkende.

Tilsvarende skuffet da jeg skjønte at jeg ikke kunne få billett. Siden utstillingen er i bygninger som egentlig ikke er åpne, må man være med på guidet tur med byggeplasshatt på seg. Det er utsolgt ut desember, akkurat nå er bare julaften ledig. Men, hvis du skal til New York i vinter kan jo du kjøpe deg billett i god tid. Hadde jeg bare visst.

Og her kan du bla deg gjennom flere fotografier fra den fine utstillingen.

fredag, november 14, 2014

Fra William til Laurie til Bowery 222

- Get this assholes out of here, sa Patti Smith i munnviken til en venn mens Tom Dicillo filmet henne til Burroughs-filmen på slutten av 70-tallet. Tom Dicillo, filmens fotograf, snakket før ny-visningen i Anthology film Archives i New York i går.

Jeg likte ham, han utstrålte en form for ærlighet. Han la ikke skjul på at de var unge og umodne, han fortalte at han ved en tilfeldighet satt og ventet sammen med William Burrouhgs i to timer, og det han brukte de to timene til, til egen oppgitthet nå, var å fortelle Burroughs om det vanskelige forholdet han hadde til faren sin.

Tom Dicillo sa at siden han var den som sto nærmest Patti Smith mens han filmet, var det han som hørte hva hun sa. Howard Brookner, som hadde regien hørte det ikke, og Tom Dicillo fortalte ham det aldri. Vel, Patti Smith var også ganske ung på den tiden. Howard Brookner døde av aids i 1989.

I videoen under, som ble lagd for å skaffe penger til oppussingen av filmen, ser du tidseffektivt hva slags film dette er og hva som har skjedd med den siden. Den ble omsider digitalisert, men både bildene og lyden er ganske råtten. Jeg blir lett plaget av lyd som er tatt opp med stor avstand mellom mikrofon og munn. Det er det i denne filmen. I tillegg ser både Burroughs og Ginsberg ut til å være mumlere. Hvor blir det av artikulasjonen? Langt nedi flaska og alskens pulver antakelig, langt nedi kulheten muligens. I tillegg har vi min dårlige engelsk, nå i New York for å forbedre på engelsk-kurs.

Uansett. Jeg syntes tydelig jeg så en ung Laurie Anderson i bakgrunnen på et av opptakene, hjem og google. Jovisst, svært troverdig. Hun lagde dobbelt-lp-en You're the Guy I Want to Share My Money With, sammen med William Burroughs og John Giorno, like før hun ble kjent for oss i Europa. På den plata viste det seg, er et av mine gamle favorittkutt Born, never asked. Den kom med på LP-en Big Science også på begynnelsen av 80-tallet.

John Giorno er forresten mannen som overtok huset Burroughs bodde i på Bowery da Burroughs døde i 1997. John Giornio eier det fortsatt, jeg tok bilde av det en tidligere New York-tur-gang. Det var interessant å få sett det inni nå i den nyoppussede dokumentarfilmen.



mandag, november 10, 2014

For å være kvinne

Jeg var på en komiklubb i kveld, det var ikke morsomt i det hele tatt før Nicole Bass kom spradende inn mens en annen komiker holdt på, klarte å ta publikum, i høyeste grad meg, med bare sin voldsomme tilstedeværelse mens hun utbrøt at hun var kald på brøsta mens hun satte seg ved et bord hos noen venner i publikum.


Nicole Bass er høy, har masse muskler og jeg tok det for gitt at det var en transe jeg så på. Men det virker ikke slik faktisk. Rask googling viser at hun er en kjent ex-body-builder.

Og hva var det transete, eller det maskuline ved henne i tillegg til en stor kropp? Hun tok sannelig plass på alle måter, det var det ukvinnelige ved henne. Hun hadde store fysiske bevegelser, hun lo høyt, snakket høyt, viste frem underbuksa, bare dro opp kjolen, hun dro en av mennene på scenen mot seg og klinte med ham. Hun tok voldsom plass, det var det ukvinnelige, og det er jo trist. Store kvinner må kompensere med små bevegelser for å passe inn, selv vulgære kvinner pleier å demper seg.

fredag, november 07, 2014

Jeg er i New York

Jeg har snart vært her en uke. Prosjektet er særlig å gå på engelskkurs denne gangen. Jeg er ganske råtten i engelsk. Jeg klarer meg, men herregud.

Så jeg går på skolen hver dag, har glosebok og snakker med elever fra mange land, Venezuela, Japan, Korea, China, Polen, Spania, Belgia - og sammen prøver vi å utvikle ordforrådet og uttale. Grammatikken bryr jeg meg sant å si ikke så mye om, jeg fokuserer på snakking og å orke å lese litt mer kompliserte tekster.

Jeg har regler, jeg trenger regler

Nå er reglene at jeg må skrive noe hver dag, noe som ikke skal publiseres med en gang men som jeg skal file på, prøve å se om jeg får til å utvikle. Og så må jeg gå ut og gjøre noe i tillegg til skolen, hver dag, ikke bli brakkesyk. Selv om det er fint å sove også, jeg sover.

I går var jeg på Joes pub, et trivelig sted egentlig, lite lokale med bord og sitteplasser.

Siri Hustvedt var blant dem som snakka der. Hun snakka om å ikke bøye seg for hvilken som helst autoritet. Hun pekte på at de mer tomme autoritetene tradisjonelt har vært mennesker hvis eneste forskjell fra andre er penis, et organ som ikke nødvendigvis fører til mer etiske og gjennomtenkte handlinger.

Hun snakket om å reise seg å gå

Og etterpå, i panelsamtalen, ber hun plutselig de andre om å vende seg bort fra sporet samtalen er i (å sende mynter i brev) til det den skulle handle om: Tekst. Man kunne selvsagt argumentere med at mynter i brev er tekst, men det var ingen som gjorde det.

Jeg likte at hun var litt aggressiv et øyeblikk. Men hun beveget seg i det området der det er bra å si fra, men kanskje samtidig litt hensynsløst overfor de andre, samtidig hensynfullt overfor de som syns det ble vel pjattete. Jeg lurte på om hun kjente bølgen av korrigerende skam, og hva hun i så tilfelle sa til den.

Også kvinner kan være uhøflige og uomtenksomme, det er ikke det. Men jeg tror vi alle, og særlig kvinner, kan tjene på å oftere være tydeligere på hva vi vil og mener.

Ellers, jeg har opprettet en side for fr.martinsen på Facebook, og jeg har Instagrammen. Disse to blir oppdatert litt oftere, noe er likt, noe ulikt, men jeg er her også.

onsdag, oktober 29, 2014

Lena Dunhams bok

Jeg syns omtrent motsatt av VGs anmelder. Jeg syns ikke Lena Dunham er hysterisk morsom. Det som er ment å være vittig syns jeg blir fjollete. Derimot syns jeg alle samleiene og forelskelsene virkelig gjør nytten sin. Hvorfor setter vi oss i seksuelle situasjoner som gjør oss vondt?

Og hvem har ikke opplevd å være tiltrukket av en drittsekk? spør Aftenpostens anmelder, blasert. Jeg synes alle tekstene som handler om nettopp det har sin store misjon: Kjenn igjen de situasjonene du ikke egentlig vil være i og fatt mot til å forlate dem. Enklere sagt enn gjort mange ganger. Desto bedre å kunne lese om dem.