tirsdag, september 09, 2014

Jeg har Woyzeck i hodet

Tilfeldighetene ville det slik at jeg har sett forestillingen "Woyzeck" på Det Norske Teatret to ganger i løpet av denne uka. Og der jeg var litt forbeholden første forestilling (jeg likte krøplingen, Silje Storsteins rolle og Lasse Kolsruds utroper) så sitter jeg med mer av forestillingen og mye mer av musikken i hodet i kveld. Nå har jeg lyst til å se den en gang til, og ha teatermusikken på cd.

Forestillingen varer bare 1 time og 25 minutter. Man burde kunne stikke innom, ha klippekort, få halv pris rett før det begynner. Man burde kunne vanke der. Riktig så lykkelig som på Black Rider er jeg ikke, men det skal mye til å slå den.

Stykket handler om en fattig soldat som selger seg til medisinske eksperimenter og brytes ned, han ser på at kjæresten velge en annen og så tar han livet av henne. Denne nye versjonen av fortellingen til Georg Büchner er det Robert Wilson, Kathleen Brennan og Tom Waits som har lagd. Robert Wilson har lagd Black Rider med Tom Waits i Norge, Tyskland og Danmark tidligere og Peer Gynt i Norge blant annet, og jeg har gledet meg til at det siste samarbeidet mellom Tom Waits og Robert Wilson, Bonnie and Clyde, skulle ha verdenspremiere i København i november og så komme til Norge - men når jeg nå googler etter det, ser jeg at hele forestillingen er utsatt. Skitt, håper Tom Waits har det ok.


Jeg skulle gjerne ha gått på BAKSNAKK på teatret i morra halv sju, men det kan jeg ikke. Da skal kulturstudiefyr Helge Jordheim, regissøren Lasse Kolsrud og dramaturg Mari Moen snakke om stykket.

mandag, september 08, 2014

Anne B. Ragdes raseri

Jeg har lest den siste romanen hennes, Jeg har et teppe i tusen farger. Først fornøyd med å lese alderdom beskrevet, så stadig mer irritert over sinnet Anne B. Ragde har mot helsevesenet. Det er helt sikkert ting å bli rasende over, men hun slipper det så ufiltrert gjennom, tankeløst virker det som.

Det har også med formatet å gjøre. Det er nyanseforskjeller i om du ytrer deg i en twitter-melding, eller i et leserinnlegg, en kronikk eller i dette tilfellet en roman. No less. Hun gjør narr av en fysioterapeut på et navngitt sykehjem fordi hun ber den syke moren til Anne B. Ragde om bli med på treningsrommet, for moren skal dø ikke trene, skriver Ragde. Og så ber hun fysioterapeuten avlaste henne og søsteren litt med å massere moren, og syns det er latterlig når hun får vite at det ikke inngår i tilbudet.

Hun er rasende fordi mora etter rutinen ikke får overnatte på sykehus etter at hun har fått cellegift, men må bo på sykehjemmet 15 minutter unna. Hvorfor mora skulle overnatte på sykehuset argumenterer hun ikke for, annet enn at mora er kvalm, og det kommer man jo ikke på sykehus for uten videre.

Jeg mistenker Anne B. Ragde for å være påvirket av tanken om at sykehus er et bra sted, der får man hjelp, til å bli frisk, mens sykehjem er et trist sted der man kommer før man dør. Og hadde hun behandlet slike tanker kunne det blitt interessant. Det kunne også være interessant med kritikk av helsevesenet, men hun ødelegger troverdigheten sin med ubegrunnede påstander og overdrivelser.

Hun skriver: Det sier seg selv at en forvirret gammel dame i en seng på et gamlehjem kom langt ned på prioriteringslisten, etter barn med krupp på Røa og feberdeliriske influensapasienter på Majorstua eller Vålerenga.

Jeg synes ikke det sier seg selv. Hun nøyer seg heller ikke med å beskrive sine egne erfaringer men gjengir morens knappe sammenfatning av en legesamtale, som om det var det faktiske innholdet i samtalen.

Dagbladet skriver om dette med sykehjemmet.

Og hun våger å påstå at ingen av legene skjenket mora en tanke fra det øyeblikket de snudde ryggen til henne, ikke en av legene følte noe ansvar for henne, ikke en av legene kunne veillede døtrene. Skulle de kutte cellegift? Ingen, skriver hun dramatisk. For de har ringt til Ahus og bare blitt satt over og ingen kan svare. Men sannelig er jeg glad for at systemet er slik at ikke fremmede mennesker kan ringe til sykehuset og diskutere meg på telefonen.

Hun kunne blitt med mora si til en av behandlingstimene, så kunne de snakket med legen sammen.

søndag, september 07, 2014

Kreft er den nye puppen

Kreftleger erklærer ikke pasienter friske. Det skal heller ikke journalister gjøre. Man vet ikke om man er frisk, man kan bare vite sikkert at man er syk. Etter en fullført, vellykket behandling blir man undersøkt kanskje så ofte som hver 3. måned i et par år. Det betyr at sjansen for at sykdommen skal vise seg igjen ikke er liten. Man kan ha fått vite at sjansen for videre sykdom reduseres med tiden, slik at etter to år er sjansen for helbredelse oppe i 90%. Men den risikoen er heller ikke liten, hvis du tenker litt på det.

Fredagens spaltetekst i Journalisten

mandag, september 01, 2014

På malerbutikken

Hva gjør man når man skal vaske i taket og det er høyt, og jeg har prøvd å stå på den lengste gardintrappa som fins (for den har jeg) men jeg får ikke nok kraft til å vaske lengst oppe med langkost og klut, har dere noe slags redskap, en mopp kanskje som er rund der man mer kan dytte? Ikke det nei, hvor kan de ha det da? Vet ikke nei. Hva råder dere folk til å gjøre når de har et sånt problem? Aldri hatt kunder med et sånt problem. Nei, nei. Spesialist i malingsbutikk i tre år. Hva er det med folk, spør de ikke? Eventuelt, og godt tenkenes, hva er det med meg?

torsdag, august 07, 2014

La oss si det var no harry musikk?

Det er interessant å se en del reaksjoner på en nabo til Øyafestivalen på Tøyen, hun irriterte seg over at festivalen skulle være midt i et boligstrøk, hang opp banner på verandaen og sa til avisen at hun måtte flytte vekk noen dager med småungene. Jeg regner med at hun ikke er alene om å være irritert.

Men i mine strømmer på Twitter og Instagram er alle bare glade. Irritert? Kunne ikke falle dem inn, vi får jo gratis musikk helt opp til Tåsen.

Jeg er ikke irritert jeg heller, men jeg kunne godt blitt. Det er ikke alltid jeg klarer å leve etter eget pålegg om å tolerere også de uttrykkene for livsutfoldelse som jeg ikke setter pris på selv. Jeg kan bli urimelig muggen over at naboer ikke klarer å håndtere søppel på en relevant måte, men setter pizzaeskene sine oppå papirsøppelkassa. Det er bare få år siden jeg ga opp å ergre meg over at folk selger juggel på Olaf Ryes plass - når jeg ikke liker juggel. Eller hasj.

Men jeg har alltid ment det var bra at andre tok byen i bruk, enten det var kvinner som løp og drakk Grete Waitz-løpet, eller folk som ville se på at racerbiler og racerbåter kjører fort og lager høy lyd.

Nå virker enigheten overdøvende: Det er selvsagt at noen tusen mennesker skal få holde andre folks unger våkne utover kvelden, og voksne folk som skal på jobb neste morgen, meg også. Musikken er bare høylytt grøt noen kvartaler unna, det er ingen musikalsk opplevelse akkurat. Etter at Øya stengte høytalerne litt før 23 i går, startet det vanlige helgeskrålet med fylleroping, det varte et par timer. Men, greit nok. Sånn er det i byen, som vi pleier si.



Det er interessante er hvilke ulemper for en selv det er akseptert å ergre seg over. Det er åpenbart at rockemusikk har høynet statusen sin de siste årene. Og godt er det. Men så høy er fortsatt ikke statusen blitt, at skattepengene våre går til å bygge et veldig fint hus med supergod akustikk der vi kan høre på musikken vår.

onsdag, august 06, 2014

Hva betyr antirasisme for deg, Audun Vinger?

(en sammenliknende test på Audun Vingers feminismesyn, se nederst i posten).

Det er et ladet uttrykk. Jeg vokste opp i en familie med antirasisme på dagsordenen, med kulturforeldre på venstresiden. Jeg synes det er en følelsessak nå, mer enn en kamp om rettigheter. En identitetssak.

Er du anti-rasist?

Hvis jeg blir tvunget til å svare, vil jeg kanskje si at jeg er det. Jeg vil se på meg selv heller som rytmisk, enn stiv i kroppen, for eksempel. Jeg ser heller på Oprah Winfrey enn Skavlan, og jeg identifiserer meg ikke med for eksempel debatten rundt Elisabeth Norheim og Kongolandsbyen. Samtidig vil jeg ikke sette ikke-etniske nordmenn høyere enn etniske nordmenn, for å si det slik. Men det har kanskje ikke noe med antirasisme å gjøre?

Antirasisme bør vel egentlig være uavhengig av etnisitet? Innvandrere har vel færre problemer i det norske samfunnet, enn tidligere, det som er større er kravet fra omverdenen og en selv om å lykkes. Det å kombinere jobb og interessante studier og kjernefamilien, OG uavhengighet, og kravet om utseendet er plagen hos innvandrere i 2014. Kanskje jeg er blind for hvordan det er i dag, kanskje det er mye grums jeg ikke ser. Likevel: Toppledere med innvandrerbakgrunn er det svært få som fnyser av...

(Eller hvordan Audun Vinger svarte Fett sine spørsmål om feminisme).

>

søndag, august 03, 2014

Døden på teknisk museum

Jeg dro opp på Teknisk museum i dag og så på fotoutstillingen om døden. Det anbefaler jeg folk å gjøre, den var så ikke trist eller skremmende. Døden er det, men ikke utstillingen. En tysk fotograf og en journalist møter folk like før de skal dø, og de dødssyke menneskene lar seg fotografere rett etter døden. Utstillingen står ut måneden.


Jens Pallas var 62 år da han døde av emfysem. Det første bildet er tatt 1. desember 2003, det andre to uker etter.


Edelgart Clavey er 67 når hun dør på hospice i Hamburg. Hun sa: "Døden er en modenhetsprøve som alle må gjennom".


Heiner Schmidtz arbeidet i reklamebyrå og bor på hospice når han dør. Det er en måned mellom hvert av de to bildene. Han liker ikke at kolleger besøker ham og sier "god bedring" eller "håper du snart er på beina igjen".

"Ingen spør hvordan jeg har det. De er redde. Dette nesten krampaktige snakket om alt mulig annet, det sårer meg. Skjønner de ikke at jeg skal dø? Når jeg er alene tenker jeg på det hvert eneste sekund."


Wolfgang Kotzahn fikk lungekreft og døde 57 år gammel. "Det kom som et sjokk. Jeg hadde ikke tenkt på døden i det hele tatt, bare på livet. Jeg er overrasket over at jeg ble fortrolig med tanken så raskt. Nå ligger jeg her og venter. Men jeg nyter også hver dag jeg er i live. Jeg tenkte aldri på skyer før. Nå ser jeg alt anderledes: Hver sky på himmelen utenfor vinduet. Hver blomst i blomstervasen. Plutselig er alt betydningsfullt."

Og det er så rart syns jeg, hvordan kan man unngå å tenke på døden, hvordan kan man unngå å gi betydning til vaser og blomster og leverposteiskiver og dynetrekk, alt som er. Det er kanskje fordelen med dødsbevisstheten som har vært her hele mitt voksne liv, jeg oppfatter det rundt meg ganske tydelig. Jeg tar det inn.


Waltraud Bening ville gjerne dø hjemme, men mannen mente det var vanskelig. Det såret henne og hun tenkte det ikke var noen vits i at han kom til hospicet i det hele tatt. "Han har alltid vært så dominerende. Jeg har aldri kunnet sette meg opp mot ham". Tanken på dette opprører henne to uker før hun dør.

Og det kan være lett å glemme. Vi dør og vi omgås døende med de svakhetene og de sterke sidene vi har. Det minner meg om da jeg leste Tre Dagbøker i 2007, om hvordan det endte med at ingen satt ved Ingrid Bergmans side da hun døde. Det skjer oftere enn man kan tro, sier min sykepleier-kusine, at de nærmeste ikke makter døden likevel.


Michael Lauermann møter journalisten og fotograf tre dager før han dør. Han er 56 år gammel. Seks uker tidligere har han fått vite at han har hjernesvulst og kommer til å dø raskt.

"Jeg har elsket livet", sier han. Han vil heller snakke om livet, enn om døden. Han snakker om opptøyer i Paris, om Baudelaire og kvinner. Han føler til og med en viss glede i sykdommen. Det er en tilstand av frihet og åpenhet, en slags vektløshet. Kroppen svinner hen, uten smerter. Dette står på plakaten ved siden av bildene av Lauermann. Her kan du lese mer om utstillingen på Teknisk museum. .