fredag, februar 06, 2015

Candida Höfer og meg

I går kveld var jeg på Fuglen, en retro-utsmykka kaffe-bar der jeg bestilte en øl og sa: Åh, et øyeblikk trodde jeg du skulle gi meg det glasset? i noe som var ment å skulle være et sekunds innforstått flørt, for selvsagt trodde jeg ikke han hadde tenkt å gi meg et hvitvinsglass til min IPA selv om han holdt et i hånda.

Men den unge alvorlige mannen så nå bare selvhøytidelig ut og lot meg forstå at han selvfølgelig ikke hadde tenkt å gjøre noe slikt, og hvem kunne tro noe sånt. Og der ble jeg også nedgradert.

Helt anderledes i kveld på Galleri K der jeg var på åpningen til Candida Höfers utstilling. Det er hun med de svære fotografiene av biblioteker, det henger et i hvilerommet på Litteraturhuset. Hvorfor feirer vi ikke gamle bibliotek på samme måte som vi oppsøker kirker når vi reiser til byer? Notre Dame er et must, som Eiffeltårnet, ikke de fine bibliotekene de har i Paris. Viktig spørsmål.

Jeg så på de to lyseste bildene, jeg liker dem best. Jeg skulle ønske jeg kunne sitte ved siden av dem en stund i en lenestol og drikke kaffe mens jeg leste en avis. Eller våkne opp og ligge i ei seng og se på dem en stund. Det er så effektivt i gallerier: Se. Sånn. Ferdig.

Jeg ble nysgjerrig på hva fotografiene til Candida Höfer kunne koste. Jeg gjettet på 250.000. Jeg spurte den litt gamle, tynne mannen som driver der og som ser ut som han er født ferdig dannet, (serveringsmannen hans som sto med hvitvinsglass på brett oppsøkte meg for å sjekke om jeg ville ha selv om jeg gikk forbi, liker ikke hvitvin så godt), jeg spurte den dannede mannen: Jeg vet jeg ikke har råd, men .. hva koster de nogenlunde? Han hevet ikke bryn over at jeg snakket om noe så vulgært som penger. Han smilte og sa: Du gjør lurt i å spørre om pris før du kjøper.

Det som jeg likte var solgt, så han kunne ikke si prisen på det (hvorfor ikke egentlig?) men han pekte på et annet som koster 45.000 Euro, litt mer enn mitt tipp, men jeg syns det holder til at jeg kan prale med det hvis jeg har lyst.

Hun har tatt bilde inne på gammel-Deichman, det henger på Galleri K nå. Her kan du se fler.

tirsdag, januar 27, 2015

Men

Jeg vil høre på den siste Bjørk-plata. Den fins bare i iTunes foreløpig. Det er flere år siden jeg tenkte på iTunes. Jeg laster iTunes ned til pc-en.

Leter rundt etter stedet der jeg kan kjøpe plata, finner ikke. Kommer på etter litt at jeg jo må gå til nedlastninger på datamaskinområdet og "åpne" programmet jeg har lastet ned. Ok. Det kommer ingen beskjed til meg om at det må gjøres, man må vite det fra før. Jeg kan ikke fordra det innforståtte med dette.

Jeg går og åpner og da får jeg beskjed om at jeg har lastet ned feil type. Jeg må laste ned noe som begynner med 64 i stedet. Jeg trykker på knappen for å få gjort dette. Det kommer opp en side med mange produkter jeg kan laste ned, men ikke noe som sier 64. Jeg kan bla gjennom for å lete etter riktig produkt hvis jeg vil.

Nå er jeg lei. Nå mister jeg tålmodigheten. Men ok, la meg bla da. Jeg blar og jeg trykker på at jeg leter etter iTunes for bærbare maskiner. Det kommer bare mac-bærbare opp. Hvordan var det, funker iTunes bare på Apple-produkter? Husker ikke. Ja, sånn var det kanskje. Hvorfor sier de ikke det med en gang da. Er det flaut å fortelle dette? Nei, sier jeg.

Når operasjoner som dette, som ansees som enkle kan gjøre meg så forvirret og irritert, hvordan ser ikke denne verdenen ut for mamma, som trøstig gir seg av sted på internett og oftere enn meg får beskjeder hun ikke klarer å dekode.

Jeg er så irritert at jeg ikke gidder ta frem frem iPaden jeg har, som ligger som en krise-dings i vinduskarmen på soverommet.

Jeg ville bare høre på den nye Bjørk-plata.

fredag, januar 09, 2015

Pip fra ferie


Her kjører vi rundt, i innmaten av Gran Canaria. Det er fjell her som minner om sånn som jeg tror det ser ut i Grand Canyon.


Dette er en fin innlandsby på Gran Canaria. Teror heter den og har mange av rikmannshusene i sentrum inntakt. Vi var i ett, som er museum, med patio med planter der min venn Charlotte stjal en avlegger til meg.

Kirken har en historie om den lokale omskrivingen av jomfru Maria, som i Teror er blitt pinje-fruen. Såklart, lokale tilpasninger, lurt rent pedagogisk.

Men like viktig sett fra mitt synspunkt er treet rett utenfor, veldig mektig. Jeg googlet i vei men ikke et pip å finne: Hva slags tre er dette og hvor gammelt er det? Hvorfor har ingen tatt med det.

fredag, januar 02, 2015

Håvard Rem minutt for minutt

Jeg har over noen måneder blitt overrasket over hvor hyppig stemmen til Håvard Rem kommer ut av P2-radioen når jeg har planlagt å slappe av litt, våkne opp på formiddagen eller roe meg ned etter jobb. Irritasjonen har økt på seg og nyttårsaftenformiddag sprakk jeg på kjøkkenet: Men hvem ER det i P2 som er forelsket i Håvard Rem?

Det kan også være noen som har født Håvard Rem selv som bestiller alle programmene hans, men såpass nærhet tror jeg det må være for så hyppig å ønske å spraye, eller dynke! Håvard Rem over oss.

I sommer feiret Håvard Rem seg selv ved å late som han feiret Leonard Cohens 80 års bursdag. Han lurte Lars Lillo Stenberg, Ingrid Olava og Kari Bremnes inn på Marienlyst og tvang dem til å høre på mens han fortalte om forholdet Håvard Rem selv har til Leonard Cohen. 10 gjester, en i hvert program, timevis med Håvard Rem. NRK Alltid HåvardRem.

Endelig hadde sommeren med Rem gått over

så inviterer P2 til «Håvard Rem inviterer en rekke mennesker for en rolig samtale om liv og jul». På julaften, første og annen dag, på nyttårsaften. På nyttårsaften snakket Håvard Rem langsommere enn Erna gjør i nyttårstaler med Ingrid Bolsø Berdal.

Håvard sa: Hvis jeg, uten å bli personlig, jeg har nok aldri så lav selvtillit som når jeg er sammen med skuespillere. Jeg vet ikke. Hm Hm. Jeg er veldig en til en. Skuespillere er liksom, de behersker liksom flere identiteter, eller flere roller da. Dere har flere selv. Og da blir mitt nesten borte. Ingrid: Oj, nå også? Håvard: Nei! Nei! Dette er et gjennombrudd for meg med skuespillere. Nå har jeg møtt en skuespiller uten å miste selvtilliten. Takk!

Det var enda flere ord. Dette ikke-spørsmålet, denne opplysningen om hvordan Håvard Rems selvtillit ter seg når han samtaler med skuespillere tok Håvard Rem 1 minutt og 28 sekunder å brumme frem, jeg tok tiden.

Han lar stemmen synke så dypt. Han legger så mye følelse på. seg selv. Og all den langsomheten. Håvard Rem ronker på seg selv. Hør min stemme. Håvard hør-meg-da Rem spør plutselig skuespiller Ingrid Bolsø Berdal, som gjør rede for hvordan hennes musikalske oppvåkning var: Var du like vakker når du var 16?

Hæ? (Rems da-når-feil). Men altså, hæ? Om Håvard Rem (54) går rundt og serverer kvinner på bar replikker om at din far må være tyv for han stjal stjernene fra himmelen og satte dem i øynene dine, så .. han om det. Men gjesten i radioprogrammet ditt?

Like etter sier Ingrid Bolsø Berdal: Denne låta tok jomfrudommen min.

Håvard-penis-Rem: DET skal vi også visualisere når vi hører Mister Bungle «Girls of Porn».

Hæ? Ber han lytteren om å se for seg radiogjestens første samleie?

Jeg tror ikke på Knausgårds tåpenheter, men helt alene i verden ser han ikke ut til å være.

lørdag, desember 20, 2014

Så jævla typisk franskmenn

Kjerringa var lita og fransk. Hun sto i den inntil da hyggelige gangen med persiske tepper oppå gamle mørke brede lakka, franske bordplanker i villa-hotellet og jeg vet ikke hva hun skrek. For jeg kan ikke fransk, og hun kunne ikke et pip engelsk selv om hun nok hadde drevet businessen i Normandie rettet inn mot amerikanske turister som skulle se nøyaktig hvor far gikk i land mot slutten av krigen, siden hun tok over etter foreldrene sine da hun selv var ung. Det var i alle fall slik jeg bedømte hotellhistorikken etter å ha tidsvurdert de gule små baderomsflisene (60-talls) på rommet i et døgn.

Antakelig den siste spalteteksten i Journalisten,
dessverre, siste papiravisutgave på fredag.


onsdag, november 26, 2014

Annie Leibovitz, pilgrimsreise

Det skjer noe i New York hele tida. Jeg har e-postvarsler på definerte ord, har hatt det i årevis. Jeg følger relevante folk og institusjoner på Facebook, Twitter, Instagram, jeg plukker opp flygeblader på bokkaféer, jeg kjøper Time Out "New York". Likevel glipper det. Lørdag formiddag våknet jeg og visste ikke hva jeg skulle foreta meg, så jeg vill-googlet på folk jeg liker. Allerede på første navn fikk jeg treff: Annie Leibovitz åpnet utstilling i New-York Historical Society dagen før.

Etter at faren og kjæresten Susan Sontag døde, brukte Annie Leibovitz arbeidet som noe å holde seg fast i. Arbeidet kan være godt å strukturere tiden rundt, det går an å kanalisere en passelig andel følelser inn i det. Selv i harde tider fins arbeidet, det byr på mening, selv ganske unnselige oppgaver byr på mening.

Annie Leibovitz dro til steder hun har et forhold til, og også til hjemmene til en del av menneskene som hører til den kulturelle arven hennes. Jeg liker at hun trekker frem Julia Margaret Cameron, og visste dere at hun var grandtante til Virginia Woolf? Ikke jeg. Julia Margaret Cameron begynte å fotografere da hun var 48. Og hun lærte seg det sjøl. Løfterikt.

Some of the places have always meant something to me. Julia Margaret Cameron, who had a small studio in the garden of her home on the Isle of Wight, in the English Channel, was the first important woman photographer. Her favorite model was her niece, Julia Jackson, who would become the mother of the writer Virginia Woolf and the painter Vanessa Bell. Woolf and Bell lived and worked near one another in the english countryside.


Dette er leiligheten til Vanessa Bell. Jeg trodde først det var Virginia Woolfs Monks house, da jeg så bildene derfra, men klart - Bloomsbury-stilen var den samme, som den er det når man ser i eiendomsmeglervinduene på Grunerløkka.

Dette var boksene med Martha Grahams ting. De var lagret i en kjeller i Lower Manhattan, og tingene hennes ble ødelagt eller skadet da Hurricane Sandy herjet høsten for to år siden. Jeg syns det er merkelig å tenke på at ikke de som var ansvarlige for tingene hennes ikke sikret dem, det kom jo ikke akkurat som noen overraskelse det været, jeg husker jeg satt og så hvordan vannet steg på et live-kamera. Men verden er full av slappfisker også.


Sånn så det ut der Pete Seeger bodde. Kanskje ser det sånn ut der fortsatt, han døde i januar i år. Jeg trodde jeg husket Pete Seeger fordi min amerikanske venninne som jeg bodde i kollektiv med på Stovner da jeg flyttet til byen for tusen år siden pleide å synge Fire down below og spille luftgitar til når hun ble vill. Men det var Bob Seeger viste det seg nå. Sorry, Pete Seeger-folk.

Uansett, jeg liker disse to bildene. Jeg blir rolig av å se på dem. Hytta med sine tegn på å være gammel, gjør at jeg kjenner for meg lukta av sol på ubehandla treverk, skogslukt i regn, og tjærelukt i redskapsbu, den beste lukta av dem alle. Jeg har faktisk tjærelukt som posh parfyme, men folk blir forvirra når jeg bruker den. Folk er så opphengt i søte blomsterlukter på kvinner. Oh well.

Annie Leibovitz skriver selv til bildene: Pete Seeger lived on a hill above the Hudson River in Cold Spring, New York, from 1949 until his death on January 27, 2014. He cleared the land and build a log cabin from trees he had cut down himself. He had a vegetable garden and a shop full of tools. He raised his family there.

tirsdag, november 25, 2014

De bruker smør i New York nå

Hadde jeg vært breial New York-basert matskribent ville jeg sagt noe så generelt om smør her i byen. Men, kanskje likevel. Kanskje jeg kan koste på meg såpass: De bruker mye smør i New York for tiden. De braser grønne grønnsaker, rister dem, det smaker veldig godt.

I dag kom jeg meg endelig på middagsrestauranten Spotted Pig. Den ser harry ut. Kos. For kos, for tett med pynt i griseformer.

Jeg gikk den veien fordi det har vært veldig varmt i New York i dag. Det har vært omtrent Oslo-temperaturer de fleste dager i november, men i dag var det 18. Jeg tenkte jeg måtte ut. Jeg satt og knødde på rommet mitt med bloggposten om Annie Leibovitz´ utstilling som jeg så på lørdag. Etter skoletid (engelsk-kurs) var det, det var jo så mildt, og utpå ettermiddagen når jeg likevel ikke rakk det jeg hadde planlagt, tenkte jeg: Jeg kan vel i det minste gå bort til bygårdene der Annie Leibovitz bodde inntil nylig, ta meg en tur ut i finværet.

Annie Leibovitz eide tre bygårder i Greenwich Street, en bygård til jobb, en til hus å bo i, og en til gjestehus. Nå holder Lauren Bush Lauren, barnebarnet til gamle president Bush, på å pusse opp der. Det var byggeplasslamper og taket innvendig var revet ned kunne jeg se utenfra, neppe Lauren selv som sto der på kveldene og sleit ned panel, så ikke sånn ut. Sånn så huset ut i kveld.


Og så viste det seg at rett over gata for disse tre gårdene, som jeg knapt fikk meg til å fotografere, hvem vil være den som spooker rundt med kamera, lå Spotted Pig, som har stått på spiselista mi i mange år.

Bortsett fra overkosen, var det et sted med veldig smakfull mat. Jeg spiste stekt ku, med smørfriterte, unge brokkoliblader (kjempegodt), ristede hasselnøtter, og ovnsbakt (tror jeg) squash som smakte søtt og uvant. Som ekstrarett tok jeg pommes frites som var tynne som fyrstikker, men lange, og sammen med seg hadde de tett med smørfritert rosmarin. Pommes frittene minnet om taffelsticks, men de var varme og smakte mye. De var mange, og jeg har med meg en haug hjem til hybelen.

Det er rart hvordan godt tilberedt mat er god. Her om dagen spiste jeg nudler frest i soyasaus med løk og spirer i Chinatown, og det var så godt. I kveld var maten dyrere, men minnet likevel. Salt, stekesmak, smakfull.

Jeg tror det var forrige gang jeg var i New York at jeg lærte å smørfritere rosenkål, ikke overkoke den. For en forskjell i smak. Denne gangen, grønne blader.

Vel var lokalet overpyntet med grise-stash, men maten var god. Og de viste frem arbeidet, slik jeg syns de gjør i denne byen mer enn i Oslo: De bar oppvaskkjørler fra etasjen over der det også satt folk ved hvite duker og spiste, ned i hvite plastbaljer gjennom restauranten i første etasje med hvite duker, og ansatte bar også brett med halvferdig mat fra kjeller-lokalet gjennom restauranten bort til kjøkkenet. Arbeid synes mer her enn hjemme.