mandag, september 29, 2014

Ferie i Rotterdam


Jeg er på ferietur og bor i to netter på Hotel New York. Hotellet ligger på kaia i Rotterdam og pleide huse Den Belgiske Amerikalinje. Stilig hotel, vi har flottet oss med store utsiktsrom. De har beholdt mange av de gamle detaljene, som i trappa. Men restauranten hadde langsom og sjarmløs service, hvis du skulle prøve hotellet med det første.


Resepsjonen er ikke moderne. Det fins ikke nøkkelkort, men nøkkelhylle av den gamle typen. Og åpent nett uten passord. Glemte å ta bilde tidligere i dag, og nå er dagen over, nettopp avsluttet med konjakk og gulrot.


Nja. Det er selvsagt noe appellerende med disse husene, de er anderledes, det er forfriskende i seg selv. Må vegger være rette. Neida. Kan vinduer være skeive sånn at man ser mer nedover mot gata. Ja. Det er fint. Men hvorfor ikke enda mer vindu. Disse husene er bygget på 80-tallet, var det ikke før vi fikk så mye penger at vi har vinduer overalt. Tror det. Hvert hus skal forestille et tre, husklynga en skog. Men inni var det litt mørkt og frikete. Gidder ikke dra hit mer.


Men hit gidder jeg dra mer. Jeg har vært i havna til Rotterdam en gang før, en av verdens største, det er flere måter å regne på. De har en havne-båttur på 75 minutter, den tok vi i dag. Det er en av de største attraksjonene i Rotterdam, og det skjønner jeg. I juli og august har de en 6-timers tur som går hele havna de 40 kilometerne ut til den ytterste oljehavna i Nordsjøen. Den vil jeg ta.


Containere er alltid fint.


Kraner er alltid fint.


Alltid fint med store kraner.


Og tørrdokker, alt havneaktig er av det gode.


Mamma bøyer seg, bror ser på kamera.


Mathallen i Rotterdam åpner om et par dager. Den er svær, med leiligheter bygd rundt den, som vegger. Leilighetene har vindu både ut mot ute, og inn mot hallen. Den så voldsom ut. Svær. Stygg pynt på veggene, slik det så ut med nesa klemt mot glassruta.

lørdag, september 27, 2014

Før turen tenker jeg på

I morra skal jeg fly av gårde for en ukes biltur til containerhavna i Rotterdam, langs ytre kystvei til Zee-Brügge i Belgia der jeg skal spise ei kake, som jeg gjorde det på en av mine aller første utenlandsturer, husker den fortsatt, hadde ikke sett noe liknende. Til Brügge, til Boulougne - den bittelille, men viktigste franske byen for å ta inn Nordsjø-fisk, vi skal se D-dags-strand, Bayeux-teppet og Mont St. Michel.

Vi har bestilt hoteller og plass på restauranter. Jeg gjetter at det ikke blir mye skriving her i det tette programmet, men på Instagram blir det nok endel. Hvis du ikke har prøvd det redskapet anbefaler jeg det, veldig lavterskel, veldig lett å bruke. Tar kort tid, blir et øyeblikksbilde.

I dag har jeg en av de deilige, tomme dagene. Den er satt av til å sulle rundt og pakke veska i ro og mak, men også ordne alle de små tingene som har ligget i kø en stund, e-poster som er utsatt, den lista oppe i hjørnet som skal males, klatrehortensiaen som skal beskjæres. Hver gang jeg skal ut av landet tenker jeg på den overgangen utenlandsreisen er, og hvordan behovet for å gjøre ferdig oppgaver dermed aktivieres, slik julefeiringen gjorde det for meg tidligere. Det var ikke mulig å feire jul uten å ha gjort ferdig det arbeidet som lå og ventet på å bli gjort.

Det er fordeler og ulemper med disse overgangsarbeidstoppene, og jeg tror jeg gir meg hen til dem omtrent annenhver gang, ellers observere trangen og bestemme at den skal overprøves.

tirsdag, september 23, 2014

Hva er dette for noe sludder?

Jeg forsøker å unngå ting jeg vet jeg blir irritert av. Og den videoen man kaller kreftvideoen, jeg har senket øyelokkene halvveis ned og snudd meg en annen vei når den har gått på skjermer i nærheten av meg. Men så sneik den seg forbi filteret i går kveld fordi Tine Valand skrev om den. Og bra er det, alltid godt at noen orker peke mot det som bør pekes på. For nei, det er ikke sånn at det som er gjort med gode intensjoner nødvendigvis fungerer godt.

Jeg krever mer av folk

Jeg krever av folk, og meg selv, at vi i det minste skal forsøke å ikke snakke på refleks. Når det gjelder alvorlig emner, som kreft, som død, så venter jeg av folk at de ikke lirer av seg frasen R.I.P eller You go girl, du er sterk så detta klarer du. Tenk deg om i 30 sekunder og prøv å si det du har lyst til å faktisk uttrykke. Det er ikke så vanskelig: Det var trist å høre. Jeg håper det går bra med deg. Helt vanlige ord, men der man kan få øye på et menneske som har orket mene noe. Etter å ha vært delvis raus overfor folks begrensede evne til å uttrykke seg, eller kanskje heller slurvete og giddalause forsøk på å vise omsorg, er det slutt.

Hvis du ikke orker tenke et halvt minutt med de ordene du har til rådighet, så hold kjeft. Det er mitt råd. Det kan føles støtende når folk danser over mitt dødsens alvor, jeg forteller deg dette selv om det ikke er populært å snakke om at man er støtt eller krenket for tiden. Det er ventet av oss alle at vi skal få til å bære alt med letthetens sjarm.

Så det er bra at Tine Valand krever mer av en hel organisasjon som arbeider for å få fysisk aktivitet inn i kreftbehandlingen. Man får tro at en slik gjeng forsøker å ta arbeidet sitt alvorlig. Tine Valand skriver:

Hva er det videoen av sexy, aerobic-dansende kreftpasienter skal fremme? For noen av oss er det ikke livsglede videoen oser av, men angst for å ikke være deilig nok. De fleste kvinner hadde fått et mye morsommere liv om vi slapp å bli begrenset til utseendet vårt.

På samme måte er det godt at Runi Børresen har klaget videoen inn for Forbrukerombådet, og tilsvarende håpløst av daglig leder Helle Aanesen i organisasjonen Aktiv mot kreft å si,

- Runi Børresen vil ikke se at dette handler om noe helt annet enn å framstille kvinner negativt. Den opprinnelige sangen hadde en video med veldig sexy dansing og glatte kvinner. Vi har heller deseksualisert videoen.

Se selv, du.

Poenget er neppe om noen fremstiller kvinner positivt eller negativt, men at kreftpasienter jukker rundt i gymsalen som oppvarmingen til en pornofilm. Hvorfor beveger de hoftepartiet på den måten? For å vise oss alle hva selvtillit kan gjøre. For å vise oss hva fysisk aktivitet kan gjøre for body and mind (sic, som man sier). Dette beviser, skriver de på videoen på engelsk, at kreft ikke trenger ta livet av selvtilliten. For en herlig bruk av ord, det er mulig du dør, men la det skje med selvtilliten inntakt og gjerne peppet opp.

Kamera fokuserer på skritt, skritt som jukker, øyelokk som lukkes, åpen munn, trutmunn, tunga ut av munnen på en deilig måte, kvinner som stryker seg langs håret slik jeg har lest man gjør for å vise seksuell interesse. Å herregud, et lite arr kommer til syne ved trusekanten. Vi forstår, disse menneskene er opererte, men likevel sexy. For en lettelse!

Sex er viktig. Men det er mange andre deler av livet som er like viktige, antakelig også viktigere. Nærhet til mennesker man bryr seg om. Sex kan være en del av det. Vær grei å ikke banaliser livet. Vær grei å ikke banaliser sex. Å simpelthen være i livet, å kunne bevege seg rundt og oppfatte verden, det er viktig. Det er fortsatt mange tanker å gjøre seg kjent med, fortsatt arbeid å gjøre, fortsatt mennesker å komme nærmere. Fint å få være i live for å få til det.

mandag, september 22, 2014

Intervju med et menneske

"Det ligger trådsneller på alle de forskjellige bordene som er plassert rundt om. Trådsneller som han bruker til å brodere, blyanter og fyllepenner som han tegner og noterer med, og epler han lager marmelade av."

Jens M. Johansson har skrevet et fint intervju i Dagens Næringsliv med et menneske, en mann, det er Peter Handke. Og selvsagt er det særlig interessant at det er akkurat Peter Handke. Men likevel, mens jeg leser tenker jeg som jeg nesten alltid gjør når jeg leser et godt intervju eller en biografi jeg liker: Dette ville vært interessant uansett hvem det var, for det er ordene som står der som kommer inn i meg på en grundigere måte enn mange av de andre ordene jeg leser hver dag, det er den filmen de får meg til å se for meg, får meg til å tro på, ikke så mye den mulige faktiske virkeligheten de peker på. Det er tankene til mennesket slik det blir presentert for meg som fungerer, jeg bryr meg oftest ikke om de er så sanne.

Man kunne intervjue hvem som helst, skrive biografi om hvert menneske.

tirsdag, september 09, 2014

Jeg har Woyzeck i hodet

Tilfeldighetene ville det slik at jeg har sett forestillingen "Woyzeck" på Det Norske Teatret to ganger i løpet av denne uka. Og der jeg var litt forbeholden første forestilling (jeg likte krøplingen, Silje Storsteins rolle og Lasse Kolsruds utroper) så sitter jeg med mer av forestillingen og mye mer av musikken i hodet i kveld. Nå har jeg lyst til å se den en gang til, og ha teatermusikken på cd.

Forestillingen varer bare 1 time og 25 minutter. Man burde kunne stikke innom, ha klippekort, få halv pris rett før det begynner. Man burde kunne vanke der. Riktig så lykkelig som på Black Rider er jeg ikke, men det skal mye til å slå den.

Stykket handler om en fattig soldat som selger seg til medisinske eksperimenter og brytes ned, han ser på at kjæresten velge en annen og så tar han livet av henne. Denne nye versjonen av fortellingen til Georg Büchner er det Robert Wilson, Kathleen Brennan og Tom Waits som har lagd. Robert Wilson har lagd Black Rider med Tom Waits i Norge, Tyskland og Danmark tidligere og Peer Gynt i Norge blant annet, og jeg har gledet meg til at det siste samarbeidet mellom Tom Waits og Robert Wilson, Bonnie and Clyde, skulle ha verdenspremiere i København i november og så komme til Norge - men når jeg nå googler etter det, ser jeg at hele forestillingen er utsatt. Skitt, håper Tom Waits har det ok.


Jeg skulle gjerne ha gått på BAKSNAKK på teatret i morra halv sju, men det kan jeg ikke. Da skal kulturstudiefyr Helge Jordheim, regissøren Lasse Kolsrud og dramaturg Mari Moen snakke om stykket.

mandag, september 08, 2014

Anne B. Ragdes raseri

Jeg har lest den siste romanen hennes, Jeg har et teppe i tusen farger. Først fornøyd med å lese alderdom beskrevet, så stadig mer irritert over sinnet Anne B. Ragde har mot helsevesenet. Det er helt sikkert ting å bli rasende over, men hun slipper det så ufiltrert gjennom, tankeløst virker det som.

Det har også med formatet å gjøre. Det er nyanseforskjeller i om du ytrer deg i en twitter-melding, eller i et leserinnlegg, en kronikk eller i dette tilfellet en roman. No less. Hun gjør narr av en fysioterapeut på et navngitt sykehjem fordi hun ber den syke moren til Anne B. Ragde om bli med på treningsrommet, for moren skal dø ikke trene, skriver Ragde. Og så ber hun fysioterapeuten avlaste henne og søsteren litt med å massere moren, og syns det er latterlig når hun får vite at det ikke inngår i tilbudet.

Hun er rasende fordi mora etter rutinen ikke får overnatte på sykehus etter at hun har fått cellegift, men må bo på sykehjemmet 15 minutter unna. Hvorfor mora skulle overnatte på sykehuset argumenterer hun ikke for, annet enn at mora er kvalm, og det kommer man jo ikke på sykehus for uten videre.

Jeg mistenker Anne B. Ragde for å være påvirket av tanken om at sykehus er et bra sted, der får man hjelp, til å bli frisk, mens sykehjem er et trist sted der man kommer før man dør. Og hadde hun behandlet slike tanker kunne det blitt interessant. Det kunne også være interessant med kritikk av helsevesenet, men hun ødelegger troverdigheten sin med ubegrunnede påstander og overdrivelser.

Hun skriver: Det sier seg selv at en forvirret gammel dame i en seng på et gamlehjem kom langt ned på prioriteringslisten, etter barn med krupp på Røa og feberdeliriske influensapasienter på Majorstua eller Vålerenga.

Jeg synes ikke det sier seg selv. Hun nøyer seg heller ikke med å beskrive sine egne erfaringer men gjengir morens knappe sammenfatning av en legesamtale, som om det var det faktiske innholdet i samtalen.

Dagbladet skriver om dette med sykehjemmet.

Og hun våger å påstå at ingen av legene skjenket mora en tanke fra det øyeblikket de snudde ryggen til henne, ikke en av legene følte noe ansvar for henne, ikke en av legene kunne veillede døtrene. Skulle de kutte cellegift? Ingen, skriver hun dramatisk. For de har ringt til Ahus og bare blitt satt over og ingen kan svare. Men sannelig er jeg glad for at systemet er slik at ikke fremmede mennesker kan ringe til sykehuset og diskutere meg på telefonen.

Hun kunne blitt med mora si til en av behandlingstimene, så kunne de snakket med legen sammen.

søndag, september 07, 2014

Kreft er den nye puppen

Kreftleger erklærer ikke pasienter friske. Det skal heller ikke journalister gjøre. Man vet ikke om man er frisk, man kan bare vite sikkert at man er syk. Etter en fullført, vellykket behandling blir man undersøkt kanskje så ofte som hver 3. måned i et par år. Det betyr at sjansen for at sykdommen skal vise seg igjen ikke er liten. Man kan ha fått vite at sjansen for videre sykdom reduseres med tiden, slik at etter to år er sjansen for helbredelse oppe i 90%. Men den risikoen er heller ikke liten, hvis du tenker litt på det.

Fredagens spaltetekst i Journalisten