torsdag, august 07, 2014

La oss si det var no harry musikk?

Det er interessant å se en del reaksjoner på en nabo til Øyafestivalen på Tøyen, hun irriterte seg over at festivalen skulle være midt i et boligstrøk, hang opp banner på verandaen og sa til avisen at hun måtte flytte vekk noen dager med småungene. Jeg regner med at hun ikke er alene om å være irritert.

Men i mine strømmer på Twitter og Instagram er alle bare glade. Irritert? Kunne ikke falle dem inn, vi får jo gratis musikk helt opp til Tåsen.

Jeg er ikke irritert jeg heller, men jeg kunne godt blitt. Det er ikke alltid jeg klarer å leve etter eget pålegg om å tolerere også de uttrykkene for livsutfoldelse som jeg ikke setter pris på selv. Jeg kan bli urimelig muggen over at naboer ikke klarer å håndtere søppel på en relevant måte, men setter pizzaeskene sine oppå papirsøppelkassa. Det er bare få år siden jeg ga opp å ergre meg over at folk selger juggel på Olaf Ryes plass - når jeg ikke liker juggel. Eller hasj.

Men jeg har alltid ment det var bra at andre tok byen i bruk, enten det var kvinner som løp og drakk Grete Waitz-løpet, eller folk som ville se på at racerbiler og racerbåter kjører fort og lager høy lyd.

Nå virker enigheten overdøvende: Det er selvsagt at noen tusen mennesker skal få holde andre folks unger våkne utover kvelden, og voksne folk som skal på jobb neste morgen, meg også. Musikken er bare høylytt grøt noen kvartaler unna, det er ingen musikalsk opplevelse akkurat. Etter at Øya stengte høytalerne litt før 23 i går, startet det vanlige helgeskrålet med fylleroping, det varte et par timer. Men, greit nok. Sånn er det i byen, som vi pleier si.



Det er interessante er hvilke ulemper for en selv det er akseptert å ergre seg over. Det er åpenbart at rockemusikk har høynet statusen sin de siste årene. Og godt er det. Men så høy er fortsatt ikke statusen blitt, at skattepengene våre går til å bygge et veldig fint hus med supergod akustikk der vi kan høre på musikken vår.

onsdag, august 06, 2014

Hva betyr antirasisme for deg, Audun Vinger?

(en sammenliknende test på Audun Vingers feminismesyn, se nederst i posten).

Det er et ladet uttrykk. Jeg vokste opp i en familie med antirasisme på dagsordenen, med kulturforeldre på venstresiden. Jeg synes det er en følelsessak nå, mer enn en kamp om rettigheter. En identitetssak.

Er du anti-rasist?

Hvis jeg blir tvunget til å svare, vil jeg kanskje si at jeg er det. Jeg vil se på meg selv heller som rytmisk, enn stiv i kroppen, for eksempel. Jeg ser heller på Oprah Winfrey enn Skavlan, og jeg identifiserer meg ikke med for eksempel debatten rundt Elisabeth Norheim og Kongolandsbyen. Samtidig vil jeg ikke sette ikke-etniske nordmenn høyere enn etniske nordmenn, for å si det slik. Men det har kanskje ikke noe med antirasisme å gjøre?

Antirasisme bør vel egentlig være uavhengig av etnisitet? Innvandrere har vel færre problemer i det norske samfunnet, enn tidligere, det som er større er kravet fra omverdenen og en selv om å lykkes. Det å kombinere jobb og interessante studier og kjernefamilien, OG uavhengighet, og kravet om utseendet er plagen hos innvandrere i 2014. Kanskje jeg er blind for hvordan det er i dag, kanskje det er mye grums jeg ikke ser. Likevel: Toppledere med innvandrerbakgrunn er det svært få som fnyser av...

(Eller hvordan Audun Vinger svarte Fett sine spørsmål om feminisme).

>

søndag, august 03, 2014

Døden på teknisk museum

Jeg dro opp på Teknisk museum i dag og så på fotoutstillingen om døden. Det anbefaler jeg folk å gjøre, den var så ikke trist eller skremmende. Døden er det, men ikke utstillingen. En tysk fotograf og en journalist møter folk like før de skal dø, og de dødssyke menneskene lar seg fotografere rett etter døden. Utstillingen står ut måneden.


Jens Pallas var 62 år da han døde av emfysem. Det første bildet er tatt 1. desember 2003, det andre to uker etter.


Edelgart Clavey er 67 når hun dør på hospice i Hamburg. Hun sa: "Døden er en modenhetsprøve som alle må gjennom".


Heiner Schmidtz arbeidet i reklamebyrå og bor på hospice når han dør. Det er en måned mellom hvert av de to bildene. Han liker ikke at kolleger besøker ham og sier "god bedring" eller "håper du snart er på beina igjen".

"Ingen spør hvordan jeg har det. De er redde. Dette nesten krampaktige snakket om alt mulig annet, det sårer meg. Skjønner de ikke at jeg skal dø? Når jeg er alene tenker jeg på det hvert eneste sekund."


Wolfgang Kotzahn fikk lungekreft og døde 57 år gammel. "Det kom som et sjokk. Jeg hadde ikke tenkt på døden i det hele tatt, bare på livet. Jeg er overrasket over at jeg ble fortrolig med tanken så raskt. Nå ligger jeg her og venter. Men jeg nyter også hver dag jeg er i live. Jeg tenkte aldri på skyer før. Nå ser jeg alt anderledes: Hver sky på himmelen utenfor vinduet. Hver blomst i blomstervasen. Plutselig er alt betydningsfullt."

Og det er så rart syns jeg, hvordan kan man unngå å tenke på døden, hvordan kan man unngå å gi betydning til vaser og blomster og leverposteiskiver og dynetrekk, alt som er. Det er kanskje fordelen med dødsbevisstheten som har vært her hele mitt voksne liv, jeg oppfatter det rundt meg ganske tydelig. Jeg tar det inn.


Waltraud Bening ville gjerne dø hjemme, men mannen mente det var vanskelig. Det såret henne og hun tenkte det ikke var noen vits i at han kom til hospicet i det hele tatt. "Han har alltid vært så dominerende. Jeg har aldri kunnet sette meg opp mot ham". Tanken på dette opprører henne to uker før hun dør.

Og det kan være lett å glemme. Vi dør og vi omgås døende med de svakhetene og de sterke sidene vi har. Det minner meg om da jeg leste Tre Dagbøker i 2007, om hvordan det endte med at ingen satt ved Ingrid Bergmans side da hun døde. Det skjer oftere enn man kan tro, sier min sykepleier-kusine, at de nærmeste ikke makter døden likevel.


Michael Lauermann møter journalisten og fotograf tre dager før han dør. Han er 56 år gammel. Seks uker tidligere har han fått vite at han har hjernesvulst og kommer til å dø raskt.

"Jeg har elsket livet", sier han. Han vil heller snakke om livet, enn om døden. Han snakker om opptøyer i Paris, om Baudelaire og kvinner. Han føler til og med en viss glede i sykdommen. Det er en tilstand av frihet og åpenhet, en slags vektløshet. Kroppen svinner hen, uten smerter. Dette står på plakaten ved siden av bildene av Lauermann. Her kan du lese mer om utstillingen på Teknisk museum. .

fredag, august 01, 2014

Vanessa Baird på radio

- Kanskje sitter jeg stille resten av livet. Hvis jeg leser en ekstra bra bok, eller en setning, så kan jeg stramme lårene, sier Vanessa Baird.

Jeg liker henne veldig godt. Jeg liker henne så godt at det bare passer at hun fremfører teksten sin dårlig, det er bare bra. Hun er på Sommer i P2 og snakker situasjoner uten dekning. Og å være i en sammenheng, da kan man grille, ha et banklån og holde på.

Hun forteller at det er fullt av folk rundt bordet hjemme om ettermiddagene når hun sitter der og tegner. Folk og nugatti, nettbrett fulle av destruktive spill. På dagen maler hun i Møllergata 19.

- Hadde jeg vært poet skulle jeg flyttet til Vinje og sittet stille på en stein og studert busstabellen. Alle vil jo det.

Her er hun i Sommer i P2
Og så fant jeg et intervju i Klassekampen
Og ei bok

søndag, juli 27, 2014

Hårene vokser

Jeg har begynt å få hår på leggene igjen. Der jeg de siste årene har sett på de svarte legghårene som noe stygt, kjenner jeg en ømhet for dem nå. De kommer frem på leggen min som et bevis på at kroppen igjen kan ta seg inn etter å ha fått sterke doser kreftmedisin i noen måneder. Kroppen har riktignok produsert legghår hele tiden, men hver tredje uke har medisinen ikke bare rettet seg mot kreftceller, men også andre celler som deler seg ofte. Dermed har de fleste hår på kroppen min blitt avbrutt i veksten og har sluppet tak i meg. Så nå klarer kroppen å lage legghår som ikke blir ødelagt som en bivirkning av medisinen, og det gjør godt å se på.

Siden jeg ikke er upåvirket av kulturen jeg lever i, selv om jeg er uenig i trekk ved den, kan det tenkes jeg kommer til å barbere dem vekk om en stund. Men ikke nå. Nå er jeg glad for å se dem. Det gjør meg rett og slett godt å se de korte, mørke hårene på beina.

Det samme med øyenbrynene. De begynner såvidt å komme frem, også de hårene som jeg før regnet som utenfor, etter at jeg som godt voksen ble fortalt av et par kolleger at jeg kunne få et blidere uttrykk ved å regissere øyenbrynene mine bedre. Å nappe dem har vært en rutine. Nå får jeg meg ikke til å ta opp pinsetten og angripe dem. Jeg tror jeg lar det stå, dette siste "angripe". Jeg luker ellers bort alle krigsmetaforene som automatisk kommer når jeg skriver om kreftsykdom.

Hodehåret mitt ble borte i vår, jeg skrev om det her:
Håret falt ikke av, det la seg på puta mens jeg sov. I stedet for å sitte fast i meg skled det nedover kroppen i dusjen.

Nå er det på vei frem igjen, jeg kan kjenne hår når jeg stryker meg selv over hodet. Det er en god følelse, det er ikke lenger bare hud der. Håret har blitt en millimeter eller to. Det betyr at jeg kan se konturene av hårfestet mitt, det har jeg ikke sett før. Jeg kan også se hvilken farge håret mitt har når jeg ikke farger det. Det ser ut som det er gråere i vikene enn ellers, pussig. Jeg kan ikke huske hvordan det kjentes ut å ha mye hår, men jeg gleder meg til det ikke ser så tomt ut rundt hodeskallen.

Og jeg gleder meg overraskende mye til at hårene blir et par millimeter lengre, slik at de kan fange opp svette fra hodebunnen i hvert enkelt lille hårstrå, slik de åpenbart må ha gjort bestandig uten at jeg var klar over denne funksjonen. Slik det nå er, renner det svette i små bekker nedover halsen. Kroppen er ikke så tekkelig som den pleier, den er ukontrollert, svette renner. Det er ikke slik kropper skal oppføre seg i samfunnet vårt, vi skal ha kontroll over i hvilke situasjoner noe forlater kroppen.

Hvis jeg lukter svette, er det av klærne mine, ikke fra armhulene, for der er det fortsatt ikke noe hår som svetten kan feste seg i slik at den kan ligge stille der og la bakterier lage lukt. I stedet renner svetten nedover kroppen, sprer seg utover og fordamper, eller lager fuktige klær.

Men slimhinnene i nesen er blitt ok igjen. Inntil for et par uker siden rant det vann fra nesen, og det kom uten forvarsel slik at jeg ikke kunne være parat med et lommetørkle. Jeg ser noen ganger gamle menn ha et slikt problem. Jeg skjønner dem bedre nå.

lørdag, juli 19, 2014

Hvorfor kaller vi det gift?

Jeg leser VGs intervju med Karla Siverts som har kreft (i papir- og +-utgaven). Jeg leser gjerne om folk med kreft, særlig når det går relativt godt med dem. Og slik er det antakelig med andre som også har denne sykdommen, og kanskje også familie og venner, kolleger og bekjente. Kreft er godt stoff. Kreft klikker bedre enn pupp, sa en tabloidjournalist jeg kjenner.

Jeg liker å lese dette intervjuet, og jeg er glad for at Karla Siverts har valgt å bli intervjuet. Det er likevel, som alltid, flere ting jeg stusser på om kommunikasjonen mellom leger og pasient. Hun reagerer på at legen sa at hun mest sannsynlig ikke ville trenge å gå på cellegift, fordi slike beskjeder skaper sterke forhåpninger. Hva ville hun foretrukket at legen sa, lurer jeg på. Mest sannsynlig betyr jo også at det minst sannsynlige kan skje. Alltid. Legen sa sikkert flere ting, og så husker man kanskje en av setningene. Men leger kan også optimalisere kommunikasjonen sin. Skulle legen vært mer nøytral i språket: Nå skal vi undersøke om du trenger cellegift? Kanskje det.

Og så er det begrepet cellegift. Journalist Olav Brekke Mathisen skriver:
"I mer enn tre måneder har Karla fått jevnlig påfyll av gift gjennom en plastslange i armen."

"...småprater med sykepleierne mens de gjør klar til å fylle henne med gift for siste gang."

Hvorfor kaller vi medisinen man får intravenøst ved noen kreftbehandlinger for "gift"? Vi sier cellegift, og ikke kreftmedisin rett og slett. Det er riktignok sterke saker, og cellegift tar livet av andre celler i tillegg til kreftceller, men likevel. Veldig mye av det vi omgir oss med blir til gift for kroppen i en viss konsentrasjon. Vi kaller det ikke gift likevel, fordi i situasjonen vi er i har stoffet andre funksjoner. Det er for eksempel mulig å bli forgiftet og dø av både salt, vann og alkohol, men vi tenker ikke på disse stoffene som gift, men som det som skal gi god smak på maten, gjøre oss utørste og berusede. Funksjonen til cellegift er å være medisin, ikke å være gift, og er vi heldige skal den gjøre oss friske.

Språk er viktig. Det gjør noe med hvordan vi oppfatter situasjonen vi er i. I går var jeg på Radiumhospitalet og fikk intravenøs behandling med stoffet Ritubimax. Jeg pratet med sykepleieren om hvordan dette stoffet virket, og hun lærte meg at kreftceller har flere såkalte reseptorer enn vanlige celler. Vi så på dem slik de var tegnet i et hefte, små pinner som stakk ut fra cellekjernen. Reseptorene gjør at cellene deler seg. Kreftceller deler seg hyppigere enn andre celler. Medisinen jeg fikk blokkerte reseptorene. Deretter gikk mitt eget immunforsvar på kreftcellene og satte dem ut av spill.

Den første gangen man får Ritubimax er det mange som reagerer allergisk, det gjorde jeg også, og det var skremmende å vite om reaksjonen på forhånd. Noen kan reagere sterkt allergisk. Jeg så for meg meg selv i sykehussengen mens noen løp med meg nedenover korridoren og ropte på doktor Heart, hvilken bok/film er den referansen fra, husker ikke.

Uansett, når sykepleieren nå fortalte meg at stoffet påvirker kreftcellene med en gang det kommer inn i kroppen, straks altså, og at årsaken til at mange pasienter reagerer er at ved første og andre gangs behandling er det mange kreftceller som reagerer på medisinen, så var det et supert bilde å ha i hodet. Og et helt annet bilde enn å tenke på at det drypper inn gift i årene. Så kan vi ikke bare kalle det kreftmedisin.

De med mer kunnskap enn meg får tilgi hvis noen nyanser i forklaringen er gått tapt her, det er alltid noe man misforstår, det er alltid nyanser.

tirsdag, juli 15, 2014

Irritert på Fugelli

Per Fugellis bok Døden skal vi danse lå foran nesa mi her om dagen og jeg leste i den. Jeg holder ellers litt avstand til tematikken disse dager, det er ikke fornektelse, tanker om døden har jeg vært innom daglig omtrent hele mitt voksne liv. Nå er tankene hyppigere, mer konkrete. Jeg trenger ikke påminnelse om døden. Jeg forsøker også å se en annen vei. Uansett, den lå foran nesa mi.

Jeg ble både skuffet og irritert. Språket er bombastisk, påstander utroverdige. Når Per Fugelli skriver at han siden 2009 har møtt 37 leger og at ingen av konsultasjonene har vart mer enn i seks minutter (s99) så vet jeg at det må være usant. Og han må vite det selv. Bruker han overdrivelsen som retorisk grep og med det lar fremtidige pasienter vente seg fabrikkbehandling? Sender Fugelli selv nye pasienter inn til sykehusene fyrt opp av aggresjon fra hans salver, omtrent som de VG-artiklene han forakter?

Hvordan kan jeg vite dette så nøyaktig? Fordi jeg tror jeg nærmer meg samme antall konsultasjoner og jeg tror ikke noen av disse har vart så kort som seks minutter. Man får riktignok gjort mer enn folk ofte tror på seks minutter, det er to plater på radioen, men jeg tror også de konsultasjonene som bare dreier seg om at legen undersøker om blodprøvene viser at jeg tåler å få kreftmedisin og ellers høre hvordan det går, veie meg, og så bestille min miks fra apoteket i første etasje på Radiumhospitalet varer mer enn seks.

Et bipoeng til: Da oppstår det fantastiske øyeblikket som ofte kommer på kontoret til en kreftlege. Legen spør: Har du beholdt vekta? For mange kvinner må det være et revolusjonerende spørsmål. Det er det for meg.

Hvor lenge har møtene med legene vart? Jeg vet ikke helt. 15 kanskje? En lege sa til meg at det var satt av 30 minutter til hver pasient, han brukte 15 til å lese i journalen, og 15 til selve pasienten. Det var i alle fall slik jeg forsto ham. Jeg tar oftest høyde for misforståelser, det er nesten ikke grenser for hva man kan feiltolke og feilhuske. En annen sa at nå har vi dessverre brukt opp de 15 minuttene systemet har satt av til denne konsultasjonen, og jeg må videre til neste pasient, men jeg kan sette deg opp til en ny time om noen dager så kan vi få snakket ferdig.

Jeg lar vær med å fortelle om de få tåpelighetene jeg har opplevd, for de gode og velvillige møtene har vært i så stort flertall. Og det er feiltagelsene og dumhetene vi hører mest om, i aviser og når bekjente forteller. Men som fremtidige pasienter trenger vi et realistisk bilde av hva som kan møte oss, og vi trenger ikke å gå til systemet forhåndsfyrt med aggresjon.

Når Fugelli vil snakke opp norsk helsevesen skriver han (s88):
"Jeg har hele tiden følt meg i kyndige hender. Ikke en gang i løpet av hundrevis av prosedyrer har jeg vært ute av denne tryggheten."

Men så, på siden 109 i kapittelet som heter Rot skriver han:
"Jeg har møtt mye rot på sykehusene. Den ene hånden vet ikke hva den andre gjør. Den ene ånden vet ikke hva den andre vet. Rot skaper utrygghet. Du blir redd for feil og forglemmelser. Tilliten til systemet går ned. Her er noen personlige erfaringer:"
.. og så kommer pleieren som skulle til å gi Fugelli feil intravenøs medisin fordi hun trodde han var en annen pasient, og andre grusomme historier. Jeg har i alle fall før hver eneste blodprøve, hver eneste behandling blitt spurt om personnummer, og ved cellegift-utdelingen er det to pleiere som sammen sjekker at alt er i orden og skriver under på skjema. Og uansett henger ikke de to fortellingene sammen, det var hovedpoenget. Og det skuffet meg. Jeg venter meg redelighet.